BarnasRett 7. mars 2005

 

Å bo hos sine egne slektninger

Av Nina Elin Hauge

 

Gjennom tidene har mange barn bodd hos slektninger i deler av barndommen. Det har ikke vært noe spesielt ved det. Familien har ordnet opp internt. Barnet har i noen tilfeller blitt i ”fosterhjemmet” gjennom hele barndommen, mens andre barn har flyttet tilbake til foreldrene etter en tid.

Barnevernets inntreden på arenaen har forandret dette bildet totalt. Når de har vurdert at et barn må i fosterhjem har de samtidig brutt alle bånd mellom det plasserte barnet og barnets foreldre og øvrige slektninger. Konsekvensen har vært fatal: fosterbarna skårer langt høyere enn sammenlignbare grupper på variabler som rusmisbruk, kriminalitet, tidlig uførhet, selvmord og psykiatriske problemer.

Hvordan står det til med plasserte barns kontakt med familien?
Bare 15 % av barn som var tatt fra foreldrene bodde hos slektninger i år 2002. En prosentandel som har holdt seg stabil gjennom mange år. Det hevdes at andelen har øket noe den seneste tiden.

En rapport fra Riksrevisjonen høsten 2003 viste at over 70 prosent av kommunene oppgir at de mangler minstekrav for kontakt med biologiske foreldre til barnevernsbarn. Barns kontakt med besteforeldre og øvrige familie er enda dårligere. Mange barn får aldri snakke med eller treffe besteforeldre, onkler, tanter og søskenbarn.

En slik praksis forsvares ikke av forskerne.
I desember 2002 disputerte Amy Holtan med avhandlingen "Barndom i fosterhjem i egen slekt” for dr. polit.-graden i sosiologi ved Universitetet i Tromsø. Holtans konkusjon var klar: man finner ikke støtte for en generell skepsis til slektsplasseringer. Tvert i mot er det i følge Holtan positivt for barn å vokse opp hos slektninger. Slektsfosterhjem har trekk som integrerer barnet i samfunnet, i form av tilhørighet til familie og slekt. Barn som bor hos slektninger synes at det er akseptabelt og føler seg mindre stigmatiserte enn barn som bor i urelaterte fosterhjem.

Nå slår også forsker Svanhild Vik ved Norsk Institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) fast at slektsplasseringer er mer varige og stabile enn fremmede fosterhjem.

Statsråd Dåvøy er likevel tilbakeholden.
I departementet er man likevel tilbakeholden. I Spørretimen 19. mars 2003 ble statsråd Dåvøy spurt av Magne Aarøen (KrF) om hun er fornøyd med at bare 15 av 100 barnevernsbarn får bo hos slektninger, og hva hun i så fall vil gjøre for å øke denne andelen.

Dåvøy bortforklarer med påstand om vanskelige dobbeltroller og lojalitetskonflikter, og vil ikke lovfeste barns rett til omfattende kontakt med sine egne slektninger. Hun sier også:

”(…) at det ikke finnes forskningsbasert kunnskap om hvorvidt slike plasseringer burde skjedd oftere eller ikke. Jeg vil ikke trekke noen endelige konklusjoner om hvordan vi bør tolke funnene i Amy Holtans doktoravhandling. Jeg mener det fortsatt er usikkert om en mye høyere andel av fosterbarna bør bo hos egen slekt, men avhandlingen indikerer at slike plasseringer til nå har fungert godt. Jeg vil da påpeke at disse fosterhjemmene er utvalgt av norske barnevernstjenester”.

Hva er vanlig praksis?
Mange slektninger har forsøkt å bli omsorgsgivere for barn som ikke lenger får lov av barnevernet til å bo sammen med foreldrene sine. Langt de fleste blir avvist av barnevernet. Ikke bare avvist, men de er også blitt ydmyket og trakassert. Krenket, rystet og ulykkelige må de være vitne til at barn blir revet bort fra dem – til en høyst usikker situasjon og en dyster fremtid.

Hvis familien i det hele tatt skal få anledning til å bli fosterhjem for sine små slektninger, så er minstekravet at de samarbeider MED barnevernet MOT foreldrene. Man må altså falle foreldrene i ryggen for å bli aktuell som fosterhjem. Er man uenig i omsorgsovertakelsen så er man også utelukket som omsorgsgivere for barna. Det betyr at slektsfosterhjem kan være aktuelt bare for de barna som det reelt sett kan være grunn til å gi en annen omsorgsbase: f.eks. hvis foreldrene er tungt narkomane eller sitter i fengsel. Ved slike tilfeller er enigheten mellom familien og barnevernet ofte stor.

Mange besteforeldre er imidlertid ikke enig med barnevernet om at barnet er utsatt for omsorgssvikt hos foreldrene sine. De kjenner forholdene bedre enn barnevernet, og vil støtte foreldrene og kjempe sammen med dem for at de skal få beholde omsorgen for barnet sitt. Om slike slektninger skriver barnevernet at de ”har vurdert at de ikke skal vurdere familien som aktuelt fosterhjem”. Og det blir som barnevernet bestemmer.

Barnevernet vil holde kustus på folk.
Det driver de med også i de tilfellene der slektninger er blitt fosterforeldre: barnevernet nekter de biologiske foreldrene å ha normal og hyppig kontakt med barna sine, og setter dermed hele familien i en vanskelig og unaturlig situasjon. Fosterforeldrene, som kanskje er barnets besteforeldre, må nekte barnets foreldre, og altså sitt eget barn, å besøke dem utover det barnevernet har tillatt, f.eks. fire ganger i året. Disiplinen som barnevernet bedriver overfor slektsfosterhjem forårsaker alene det statsråden omtaler som vanskelige dobbeltroller og lojalitetskonflikter.

En slik praktiseringen støttes ikke av noe forskning, men bygger utelukkende på gammelt tankegods, maktdemonstrering og familiefiendtlige ideologier, som vi kjenner igjen fra behandlingen som f.eks. taterne har vært utsatt for.

Svakheten ved å unnlate å lovfeste som en rettighet.
Konsekvensen av at myndighetene ikke har villet lovfeste at barnevernet skal søke i barnets familie etter fosterhjem er blitt slik som beskrevet over: barnevernet kan på allmektig vis avvise slektninger som er mer enn villige og kapable til å bli fosterforeldre for barn som ikke lenger får bo sammen med foreldrene sine, tross fordelene dette har for barna. At barn traumatiseres og stigmatiseres unødvendig med dagens praktisering synes ikke å bekymre verken barnevernet eller statsråden.

 

*****

 

Denne artikkelen var første gang publisert i nettavisen Samfunnsmagasinet 07.03.05