Barnevern og fosterhjem i egen slekt
Av Marianne Solli, Grimstad
 

Text Box: Artikkelen har tidligere vært publisert i Norge Idag. Den er gjengitt her med forfatterens velvillige tillatelse.

 

 

 

Jeg er en tidligere fostermor for flere barn både i kort- og langvarige fosterhjemsforhold og har noen kommentarer til avis- og TV-oppslag om ekteparet Egholm og deres sak.

Barnevernet skal ta beslutninger til barnas beste. Normalt er det slik at tanter, onkler og andre i familien har visse bånd til barn i egen slekt. Jo nærmere slektskapsforholdet er og kontakten har vært mellom dem, desto mer glade er de vanligvis i hverandre. Det er vanskelig å se logikken i en avgjørelse som tar utgangspunkt i at dette faktum skal være et argument imot (!) en fosterhjemsplassering. Barn (ikke minst fosterbarn) har behov for kjærlighet og omsorg; at den kjærligheten blir gitt av en tante og hennes familie burde - etter mitt skjønn - heller være positivt i forhold til et plasseringsvedtak.

En grunn til dette er at vi har en tendens til å gjøre mer for slektninger som vi har en genetisk tilknytning til enn for helt fremmende personer. Grensesetting er heller ikke lettere eller vanskeligere å praktisere overfor barn til slektninger enn til totalt fremmende eller for så vidt overfor egne barn. Det er andre forhold enn slektskap som er bestemmende for grensesetting i praksis. Dessuten vil et tante/nevøforhold bestå som en stabil familierelasjon ved en eventuell tilbakeføring til barnas mor etter en tid. Derimot vil en fosterhjemsplassering hos fremmede, som barna etter hvert knytter seg til, mest sannsynlig skape et endelig (varig) brudd fra fosterhjemmet med alle de konsekvenser dette kan medføre.

Jeg har et tragisk eksempel på hvordan det kan gå når barnevernet følger den praksis som de synes å gjøre i tilfellet Egholm. For mange år siden var jeg og min mann godkjent som fosterforeldre og var til vurdering i forbindelse med plassering av et barn som jeg hadde et slektskapsforhold til. Barnevernet brukte barnepsykolog Magne Raundalen som rådgiver i saken og til tross for at han ikke fant noe å bemerke til våre kvalifikasjoner som potensielle fosterforeldre, anbefalte han plassering hos fremmede.

Begrunnelsen var antatte vanskeligheter i forbindelse med grensesetting, nettopp den samme som jeg har inntrykk av at barnevernet bruker i tilfellet Egholm. Dette barnet følte seg antakelig aldri "hjemme" hos sin fosterfamilie. Hun ville ha opplysninger om sin biologiske familie og ønsket hele tiden kontakt med den. Det er neppe tvil om at hun savnet kontakten med sin slekt meget sterkt på tross av et stabilt og ressurssterkt fosterhjem. Like etter sin konfirmasjon begikk hun selvmord. Jeg føler fortsatt en viss sårhet over at vi ikke fikk ha fosterhjemsansvaret for henne fordi jeg både da og nå mener det var en uriktig plassering. Denne sårheten forsvinner ikke akkurat ved at en avhandling fra Universitetet i Tromsø (Amy Holtan: "Barndom i fosterhjem i egen slekt") nå støtter mitt tragiske eksempel. Holtan finner ikke støtte for en generell skepsis til slektsplasseringer.

Tvert imot er det mye positivt ved dem. Bl.a. har slektsfosterhjem trekk som integrerer barnet i samfunnet i form av tilhørighet til familie og slekt, og barna synes også det er sosialt akseptabelt å bo hos slekt. Det er for øvrig ikke bare denne rapporten som peker i denne retningen. I en henvendelse til Befring-utvalget som behandler Barnevernet i Norge skriver advokat Sverre Kvilhaug: "Den samlede forskningen slår klart fast at det på gruppenivå ikke er noen gevinst for barn i "utsatte hjem" å bli revet bort fra familien for å komme i fosterhjem på langsiktig basis. Man skulle kanskje tro at "barnevernsmyndighetene" og alle aktører sentralt og lokalt både var kjent med og hadde tatt til etterretning godt dokumentert forskning med så alarmerende resultater i forhold til norsk barnevernpraksis og norsk barnevernlovgivning, og var i ferd med å endre praksis og lovgivningen, slik at det var unødvendig for undertegnede å engasjere seg.

Dessverre synes ingen av beslutningstakerne og aktørene å være interessert i denne forskningen, men vil drive "business as usual" selv om det ut fra forskningsresultatene enten er skadelig for barna eller i hvert fall ikke noen fordel for dem." Befring-utvalgets innstilling NOU 2000:12 og St.meld. 40 (2001-2002) "Om barne- og ungdomsvernet" åpner da også for større bruk av slektsplasseringer. Barn trenger stabilitet, omsorg og kjærlighet for å oppleve trygghet. Jeg har ikke noe sted hørt eller lest at guttene ikke vil finne alt dette hos familien Egholm. Selvsagt kan ingen kjenne fremtiden, men for meg synes det som om de som avgjør dette tenker svært kortsiktig og ikke er faglig oppdatert når de anbefaler plassering utenfor slekt.

Dessuten kan det virke som om de søker å handle politisk "riktig" i forhold til å plassere guttene hos to homofile menn. Det er knyttet usikkerhet til hvordan barn opplever å ha to menn som omsorgspersoner. Er det ikke slik at både jenter og gutter trenger en mann og en kvinne å forholde seg til under oppveksten? Dette er i hvert fall et argument når det skal ansettes personale i barnehager. Treåringer skal etter hvert i barnehage og på skole.

Er det ikke en idé å gi dem så naturlige familieforhold som mulig? De er jo tenkende vesener og vil om få år komme til å undre seg over den situasjonen de befinner seg i. Jeg har vanskeligheter med å se for meg disse guttene blir fulgt til forskjellige aktiviteter av "pappa og pappa". Det kan synes som om guttene blir sviktet i dobbel forstand; først ved at den biologiske mor ikke er i stand til å ta vare på dem, dernest får de heller ikke oppleve en "ekte" morsfigur i sin barndom og ungdom. En mannsmorsfigur er ikke en tilstrekkelig god erstatning. Jeg undres hvilke spesielt gode kvaliteter som finnes hos disse to og som eventuelt mangler hos Egholms?

Jeg håper inderlig at kommunale barnevernsmyndigheter og en eventuell klageinstans vurderer hva som overveiende sannsynlig er til barnas beste basert på stortingsmelding nr. 40, doktoravhandling og forskningsresultater.




Se også:

Blod är tjockare än vatten
av Hans Hjortsjö  

Vad är släktingplacering? Debattinlägg på Join-Hands.com
av "Doug"

Skal foreldre og andre slektninger "vurderes" som om de søker jobb?
Av Marianne Haslev Skånland

Kristoffer (3) tvangsflyttes fra mormor
Av Gro Rognmo

Barndom i fosterhjem i egen slekt
Amy Holtans doktorgrad
 
Socialen skrämmer släkten till tystnad
av Katarina Lagerwall

Søskendegensyn efter 2 1/2 år
Artikel I DR Regioner