Er barnevernet til hjelp?
Av Marianne Haslev Skånland, Bergen
Denne artikkelen er sendt Asker og Bærums Budstikke som leserinnlegg, men er ikke kommet på trykk. Gjengis her med forfatterens tillatelse.
I saken om den drapssiktede 18-åringen kan vi nå lese i Budstikka at han fortsatt kan få hjelp av barnevernet. Samme type hjelp som de har fektet med inntil nå da rimeligvis? Den fortvilete moren har visstnok bedt om hjelp fra barnevernet i årevis, og har vel svevet i den illusjon at de har effektiv hjelp å gi. Det har barnevernet imidlertid ikke, de bare sier at de har det. Barnevernet er bare til hjelp for barnevernet selv.
Går det snart opp for noen at barnevernet ikke verner eller hjelper barn? Les for eksempel Ellen Kjelsberg (1999): A Long-term Follow-up Study of Adolescent Psychiatric In-patients, Oslo: Centre for Child and Adolescent Psychiatry, Department Group of Psychiatry, University of Oslo. ISBN 82-91049-18-1.Dette er en klar og god samling artikler om undersøkelse av senere livsløp for ca 1000 ungdommer som hadde vært igjennom behandling. Bare ca 23 % klarte seg gjennom de påfølgende 15-30 år uten enten å være kommet i fengsel, eller være blitt uføretrygdet, eller være død, blant annet gjennom selvmord. (Ikke å undres på at "behandlingen" ikke hatt noe som helst positivt resultat, ettersom reell diagnose ser ut til å ha manglet - man har f.eks rutinemessig "testet" dem med Rorschach-test, og behandlingen blant annet har vært fosterhjem. Om Rorschach finnes det god informasjon som viser at det er svindel[i]. Resultatene av fosterhjemsplassering er entydig negative sammenlignet med oppvekst i egen biologisk families hjem, selv i "risiko"familier [ii].)
Det er ikke reell hjelp for noen å komme under tvang utøvet av vårt barnevern, de være seg 18 eller 8 år. Hvordan kunne det være det, under et barnevern som rutinemessig projiserer enhver vanskelighet over på foreldrene som skyld, og som er opplært til å krenke og nedvurdere kjærligheten mellom foreldre og egne barn?
Istedenfor å slutte seg til system-forsvarerne som av all makt forsøker å undertrykke og straffeforfølge opplysninger om barnevernets skadelige virksomhet, f.eks gjennom internet, bør Budstikka begynne å støtte forfulgte familier, bl.a ved å gå kraftig inn for å fjerne all makt fra barnevernet og legge det helt og holdent under foreldres myndighet. Det er det eneste som muligens kan hjelpe. Den lidelsen barneverns-omsorg skaper hos barn og unge fører ofte til asosialitet.
Må man ha det inn med skjeer enda flere ganger? Hvor mange hundre eller tusen flere barn og ungdommer skal under denne tvangen og oppleve at alle som har makt over dem i det voksne samfunn driver falskspill og ideologisk propaganda?
[i] Se for eksempel:
Robyn Dawes (1994): House of Cards. Psychology and Psychotherapy built on Myth. New York: The Free Press. ISBN 0-02-907205-0,
og
Lennart Sjöberg (2003): "Rättssäkerheten hotas av en bläckplump. Det som började som en sällskapslek i början av 1900-talet har i dag blivit en synnerligen tvivelaktigt psykologiskt test som missbrukas i vårdnadstvister och av brottslingar som vill ha strafflindring."[ii] Se for eksempel:
Bo Vinnerljung (1996): Fosterbarn som vuxna. Lund Studies in Social Welfare XIII. Lund: Arkiv förlag. ISBN 91-7924-091-7
og
Håkan Jönson (1995): Sammanbrott i familjehem. Stockholm; Socialstyrelsen. ISBN 91-7201-021-5
og
Sverre Kvilhaug: "Barnevernet i Norge - Befringutvalget. Internasjonal barnevernforskning av betydning for spørsmålet om omsorgsovertakelse er til barnets beste".
*****
Marianne Haslev Skånland er professor i språkvitenskap ved Universitetet i Bergen. Hun er engasjert i samfunnsspørsmål som angår menneskerettigheter og helse, og spesielt interessert i spørsmålet om det vitenskapelige grunnlag for sosialmyndighetenes og rettsvesenets oppfatninger av psykologi og samfunnsliv.