Er instituttet med sakkyndige dommere folkerettsstridig?

Av Anne Aarskog, Tromsø. 

Det må eksistere tillit mellom de styrende og de styrte. Da må myndighetenes beslutninger speile alminnelige borgeres verdi- og rettsoppfatning. Det gjelder også barnevernet. 
I Inst. O. Nr. 80 (1991-92) heter det derfor på side 5, spalte 1, enstemmig:

”Barnevernlovgivningen må sikre en effektiv barneverntjeneste til barnas beste, og være utformet og praktisert på en måte som har tillit i befolkningen.”

På samme måter heter det i St.meld. nr. 39 (1995-96) på side 17, spalte 2:

”Det er samtidig viktig å erkjenne at åpenhet og stadig fokus på barneverntjenestens arbeid er nødvendig for å sikre at barneverntjenesten ikke utvikler en kultur som strider mot de alminnelige borgeres verdi- og rettsoppfatning.”

For å sikre ovenstående heter det i artikkel 10 i verdenserklæringen for menneskerettigheter:

”Enhver har krav på under full likestilling å få sin sak rettferdig og offentlig behandlet av en uavhengig og upartisk domstol når hans rettigheter og plikter skal fastsettes, og når en straffeanklage mot ham skal avgjøres.”

I samband med at Kvænangensaken ankes inn for den europeiske menneskerettighets-domstolen i Strasbourg, har den kjente barnevernkritikeren Marianne Skånland sett nærmere på rettspraksis i Strasbourg. Hun fant en type saker mellom Tyrkia og kurderne hvor det militære var påtalemyndighet, og hvor Tyrkia ble dømt hver gang kurderne kunne vise at det satt en militær med blant dommerne. Menneskerettighetsdomstolen fant da at den tyrkiske domstolen ikke oppfylte folkerettens strenge krav til uavhengighet.

Mye tyder på at norske barnevernssaker representerer en parallell. Det skyldes at vi i barnevernssaker benytter oss av en spesialdomstol som foruten fagdommer og legdommere, også omfatter såkalte sakkyndige dommere. Spørsmålet er om disse oppfyller de kravene folkeretten stiller til uavhengighet. Mange av dem arbeider i barnevernet, og er nære venner eller kollegaer med de barnevernarbeiderne som fungerer som påtalemyndighet i denne type saker.

I Norge er folkeretten innarbeidet i lovverket. For å sikre innbyggerne rettferdig behandling heter det derfor i forvaltningsloven § 6, andre avsnitt:

”Likeså er han ugild når andre særegne forhold foreligger som er egnet til å svekke tilliten til hans upartiskhet; blant annet skal legges vekt på om avgjørelsen i saken kan innebære særlig fordel, tap eller ulempe for ham selv eller noen som han har nær personlig tilknytning til.”

Politikere som har blitt konfrontert med overnevnte problemstilling, har derimot reagert med stort sett å se bort fra foreldrenes rettigheter idet de har betraktet de sakkyndige dommerne som nøytrale representanter for barnet. I henhold til folkeretten er det derimot ikke mulig å tilsidesette den enes rettigheter på bekostning av en annens. Dette fremkommer klart av så vel artikkel 29 i verdenserklæringen for menneskerettigheter og artikkel 3, punkt 2 i FNs barnerettskonvensjon:

”Partene påtar seg å sikre barnet det vern og den omsorg som er nødvendig for hans eller hennes trivsel idet hensyn tas til rettighetene og forpliktelsene til hans eller hennes foreldre, verger eller andre enkeltpersoner som ifølge loven er ansvarlig for ham eller henne, …”

Som saken med 14-åringen som gikk i kirkeasyl viser, skyldes dette at begår man en urett mot barnets foresatte, begår man også en urett mot barnet.

Til tross for at alminnelige borgeres verdi- og rettsoppfatning i et demokrati skal ligge til grunn for all myndighetsutøvelse, har retten i Kvænangen-saken greid å komme fram til et resultat som er i direkte strid med folkemeningen i Kvænangen. Da er noe alvorlig galt. Da har folkestyrets prinsipper blitt tilsidesatt. Da må noe endres. Fortrinnsvis ved å rette opp det avsteget vi som nasjon har tatt fra folkeretten.

Kvænangen-saken viser at det åpenbart ikke er tilstrekkelig med åpenhet og stadig fokus på barneverntjenestens arbeid for å sikre at det ikke utvikler seg en kultur i barneverntjenesten som strider mot alminnelige borgeres verdi- og rettsoppfatning. Rettspraksis fra Strasbourg tyder på at den eneste måten vi med sikkerhet kan sikre at rettens avgjørelser blir i overensstemmelse med alminnelige borgeres verdi- og rettsoppfatning, er å oppheve bruken av spesialdomstoler i barnevernssaker. I stede må vi benytte oss av alminnelige domstoler bestående av fagdommere og legdommere.  

Anne Aarskog, Varden 163, 9018 Tromsø
Tlf.: 77 67 39 89 
 

***

Se også:

Finn Kristian Marthinsens (KrF) spørsmål til barne- og familieministeren 13.11.2003:

"Flere påtar seg både oppdrag som utredere for barnevernet og sitter som sakkyndige medlemmer i fylkesnemnda for sosiale saker. Denne sjongleringen mellom ulike roller, om det enn ikke skjer i samme sak, oppleves ofte som problematisk. Tilliten til sakkyndige medlemmer av fylkesnemnda svekkes når disse ofte også påtar seg oppgaver for barnevernet, og habiliteten trues.
Hvordan vurderer statsråden denne problemstillingen, og vil statsråden foreta seg noe for å sikre tilliten til de sakkyndige medlemmer av fylkesnemnda?"

Barne- og familieminister Laila Dåvøy svarer slik.
 

Barnevern og sakkyndighet
Det er problematisk at psykologer både kan være utredere for kommuner og sakkyndige medlemmer av fylkesnemnda. En psykolog kan overfor samme kommune opptre som utreder i en sak og beslutningstaker i nemnda i en annen. Slik hopper psykologene frem og tilbake i rollene som hhv. dommere og utredere. Av advokat Thomas Lidal Jamne.

  ***