Hvorfor omsorgsovertakelse med langvarig fosterhjemsplassering er skadelig for barn
 

Av Sverre Kvilhaug, advokat

 

De fleste er vel klar over at det er fylkesnemnda som vedtar omsorgsovertakelse. Kritikken over dårlig funderte omsorgsovertakelser går derfor selvsagt både til barnevernet og til fylkesnemndene.

"Stickan" gir uttrykk for hun/han skjønner at barn vil føle et tap ved å bli skilt fra sine foreldre, men ved det vedkommende navnløse debattant ellers skriver, er det åpenbart at han/hun ikke har peiling på hvilke sorgprosesser som utløses ved omsorgsovertakelse, og hva disse sorgprosessene kan gjøre med et barn, umiddelbart, i løpet av noen måneder eller i løpet av et liv. Stickan skjønner åpenbart ikke at det er mange ganger verre for et barn å oppleve den atskillelsen eller tapet det er å bli tvunget til å flytte fra sitt hjem og alt det innebærer av godt og ondt for å bli plassert i et fremmed fosterhjem et helt annet sted og attpåtil så å si bli frarøvet enhver meningsfull kontakt med foreldrene, hjemmet, slekten, vennene, skolen osv. Det separasjonstraumet barna påføres ved en omsorgsovertakelse, kan gi fatale konsekvenser, også lenge etter at barnevernets rolle er forbi, i form av depresjon, suicid, post traumatisk stressreaksjon osv. At det er psykologer i fylkesnemndene er dessverre ingen garanti for at denne problemstillingen blir trukket inn i vurderingen - det er faktisk så sjelden at vi kan se helt bort fra det. Jeg har hevdet og hevder fortsatt at det skyldes en gigantisk livsløgn som Stickan tydeligvis også er plaget med, nemlig at omsorgsovertakelse er et bra tiltak. La meg slå fast: Omsorgsovertakelse er skadelig. Kun i de meget få tilfellene der det er enda mer skadelig å forbli i hjemmet, kan man forsvare omsorgsovertakelse.

Amy Holtans doktoravhandling viser at slektsfosterhjem er en bedre løsning enn fremmede fosterhjem. Siden Stickan leser Fosterhjemskontakt, har han/hun sikkert lest Holtans artikkel i siste utgave av bladet. Det er også ganske forståelig at barn kommer bedre ut i slektsfosterhjem enn i fremmede fosterhjem. I slektsfosterhjem har du fortsatt kontakten med dine røtter, herunder kan ha hyppig kontakt med hjemmet, hvis ikke barnevernet legger seg for mye opp i ordningen, hvilket ødelegger også den ordningen. Det er velkjent fra sorgarbeid at barna skal bli i hjemmet etter at den ene av foreldrene er død. Det er da sorgen best kan bearbeides. Barnevernet og fylkesnemndene og for den saks skyld domstolene synes å sveve i den villfarelse at barn har det best etter en omsorgsovertakelse hvis det er lite kontakt mellom barn og foreldre. Det er nærliggende å spørre: Vet man ingenting om sorg, hva som utløser sorg og hvordan sorg bearbeides, eller hva sorgen gjør med det hvis den forblir ubearbeidet?

Stickan har nok bare lest overskriften i forbindelse med intervjuet av Vinnerljung, og det er heller ikke noe som tyder på at han/hun har lest hans avhandling. Vinnerljung måtte innrømme at jeg har rett i at forskningen viser at fosterhjemsplassering ikke er et bra tiltak, og det kunne han selvsagt vanskelig nekte for når det framgår av hans egen avhandling. Det som er problemet med dagens Vinnerljung i motsetning til forskeren Vinnerljung, er at dagens Vinnerljung også synes å lide av livsløgnen, slik at han i stedet for å fortsette å forsvare sin avhandling, i stedet forsøker å svekke betydningen av den. Det er ikke noe i avhandlingen som underbygger at adopsjon er en god løsning. I Bohmanns forskning kom fosterbarn dårlig ut, og de fleste av disse fosterbarna var egentlig adoptivbarn, selv om de altså i undersøkelsen ble gruppert som fosterbarn. For fosterbarnas (guttenes) vedkommende var andelen gutter som ble registrert for kriminalitet eller alkoholmisbruk dobbelt så mange som blant de guttene som fikk vokse opp i sine "dårlige" hjem. Det sentrale ved Vinnerljungs avhandling bekrefter at omsorgsovertakelse er skadelig når det faktisk ikke går bedre med barna i et presumptivt bra fosterhjem enn om barna hadde vokst opp i et "dårlig" hjem.

Hovedproblemet i dagens barnevernpolitikk er at man ikke skjønner hvor alvorlig det er for barn å bli fjernet fra hjemmet.
Om noen år vil nok statsministeren på statens vegne måtte be om unnskyldning for denne fatale livsløgnen. Mange barn og foreldre har fått livene sine ødelagt før det skjer. Jeg mener ikke at barn aldri skal fratas sine foreldre - det jeg mener er at man må være klar over at det er skadelig for barna, og da stiller det helt andre krav til hvor alvorlig situasjonen skal være i hjemmet før en bestemmer et slikt skadelig tiltak. I dag problematiserer psykologene og nemndene ikke denne avveiningen. Dessverre er både departementet og NOVA helt enig med dem i det - forstå det den som kan.

 

*****