På parti med hvem?



I dette debattinnlegget mener Stang at media tar parti! Igjen må jeg spørre meg om hvorfor det nå fra flere hold synes å komme en kampanje for å pynte på barnevernets omdømme! Igjen blir de samme inntrykk tydelige. Barnevernet innrømmer ingen skyld og innser ikke at det faktisk går an å både gjøre noe bra og samtidig gjøre noe galt. Det kritikerne har fokusert på er det gale. Da burde barnevernet vært såpass voksne at de tok den kritikken inn over seg og innså at de har gjort en del feil og søke å rette opp i dette. I stedet går de i den klassiske fella å prøve å forsvare de feil de har gjort, ved å vise til noen gode saker, slik media har vist med en mor som gav fra seg 6 barn! En sak det stinker lang veg av.

I stedet går de umiddelbart i skyttergravene og oppfører seg som et barn som furter! Det er påfallende at voksne mennesker med god støtte av et kjøpt og betalt sakkyndigvesen av psykologer ikke er mer i stand til å se de lidelser som barnevernets egne feil påfører andre. Litt ydmykhet ville skapt mindre steile fronter og lagt grunnlaget for at barnevernet i stedet for å komme i en uendelig forsvarsrolle kunne kommet på offensiven i et moderne samfunn. Deres egne psykologer bruker jo mot de foreldre som ikke er enige med dem, at disse foreldrene ikke evner å se at de tar feil og innse dette! det kan være på sin plass å se om ikke dette psyko-argumentet faktisk passer like bra både på disse psykologer og på barnevernet!

I debattinnlegget fra Stang er det samme feil som "vanlig" som blir begått, febrilsk letes det etter argumenter for å slå den andre part i hjel! I stedet for å se på pressen og media som et objektivt organ, burde Stang innsett det de fleste andre for lengst vet, at media er en medspiller på den ene eller andre siden. Å være balansert og objektiv er like vanskelig for media som det er for barnevernet å være der for "barnas beste"!

Ut fra sin yrkesmessige vinkling påstår selvfølgelig Stang at barnevernet mangler en mediaprofil! Jeg ville heller sagt at de har en profil de burde få gjort noe med, ved å være kritikken voksen og innse at de slett ikke er ufeilbarlige. Men så er det gjerne slik at når man er under angrep for egne feil og svakheter, så trengs det en voksen person med fremtidsvisjoner for å rette på det inntrykk som gjennom mange år har dannet seg om dette u-vesenet i den offentlige administrasjon.

Den som hadde hatt bein i nesa ville kunne utnyttet denne situasjonen ved å lagt seg flat for den kritikk som opplagt er berettiget, brettet opp armene og i samarbeid med brukerne (foreldre) gått løs på problematikken! Det hadde løst problemet, i stedet for å sementere det slik barnevernet nå opptrer.

Rune Fardal
Bergen