RETT INFORMASJON?
Om bruk av tilgjengelig informasjon i sakkyndighetsarbeid
Av Joar Tranøy, forsker.
PPT må i enkelte saker basere sine utredninger på tilgjengelig materiale. Enkeltsaker kan inneholde opplysninger med flere feilkilder som kan gi grunnlag for feilaktige konklusjoner. Det er berettiget med kildekritikk og fokus på rangering av informanters troverdighet. Det er ikke alltid at gode samarbeidspartnere har gitt rett informasjon. Enslige mødre med lav utdannelse kan synes mest utsatt for å bli tilkjent lav troverdighet.PP-rådgivers vurdering av tilgjengelig informasjon (andres materiale) er i mange saker en viktig del av PPT’s sakkyndighetsarbeid. Tilgjengelig informasjonen fra skole og hjem er sjelden gjenstand for undersøkelse med hensyn til pålitelighet og relevans. Tidsrammen til pp-rådgiveren tillater sjelden kontroll av kilder. Kontroll av informantopplysninger er ikke bare spørsmål om tid. Identifikasjon av samarbeidspartnere kan bety ukritisk forhold til tilgjengelig informasjon. Mulighet for tendensiøs utvelgelse av informasjon og neglisjering av kildekritikk kan forekomme. Moralske preferanser med hensyn til informanters troverdighet er også et spørsmål som belyses i artikkelen.
UTVALG, METODE OG RESULTATER
Undersøkelsen bygger på 38 henviste saker fra fire grunnskoler til PPT i løpet av en periode på 16 måneder. Alle sakene er basert på det som PPT’s sakkyndighetsarbeid kalles for ”andres materiale” foruten PPT’s egne undersøkelser.
Utvalget omfatter henviste saker som ble ferdigbehandlet i forannevnte tidsperiode. De fleste av henvisningene omfattet ulike kombinasjoner av lese/skrive-vansker sammen med lærevansker, lese/skrive-vansker, generelle lærevansker og spesielle lese/skrivevansker.
Metoden er historisk kildekritikk (Dahl 1967) med formål å undersøke kilders pålitelighet (korrekt, nøyaktig informasjon) og gyldighet (relevans) for aktuelle saksforhold.
Et grunnleggende kildekritisk spørsmål gjelder beretningers/opplysningers karakter og kvalitet med hensyn til troverdighet og relevans. Herunder kommer spørsmål om informanters og gjenfortolkers mulighet for korrekt observasjon og gjengivelse. I kildegransking skilles det mellom primær og sekundær kilde. Primær kilde betyr den opprinneligste og bevarte og kjente kilde i en avhengighetsrekke av skriftlige kilder. De avledede kilder i samme avhengighetsrekke kalles sekundære kilder.
Førstehåndsberetning gjelder informant som selv har observert, eventuelt deltatt i, det han/hun beretter om. Annenhåndsberetning dreier seg om opphavsmann med opplysninger som gjengis fra andre.
Informasjon er annenhånds siden det er en versjon av opprinnelig utgave (primær kilde). Sekundærmateriale vil si at det som er nedskrevet er fortolket av en annen som ikke var vitne selv til den atferd som er beskrevet/rapportert.
Feilkilder er forsøkt redusert ved at jeg har intervjuet informanter uavhengig av hverandre deriblant rapportskrivere (lærere). Materialet er anonymisert.
I syv av de 38 sakene er det funnet vesentlige grove feil og mangler i opplysningene vedrørende pålitelighet og gyldighet for den aktuelle sak. I fem av disse sakene var elevens foresatte enslige foreldre (fire foresatte var mødre og en far). I det totale utvalg var det 12 enslige foreldre hvorav to var fedre. Det følgende tar for seg et hovedeksempel fra de syv tilfellene.
TENDENSIØS INFORMASJON
Hva er galt med Ole?
PPT mottok henvisning om ”full utredning” uten nærmere presisering på en 7 års gammel gutt som vi kan kalle for Ole. I følge mandatet til tverrfaglig møte var problemet: ”Problem med å skille mellom rett og galt”. Det ble vist til episoder med lighter på skolen og at Ole overfor sosiallærer skulle ha fortalt at han hadde stjålet godteri i butikken. Det ble videre understreket av han ”roter seg til stadighet opp i nye situasjoner”.
To påstander om problematferd ble framhevet i referat fra tverrfaglig møte skrevet av skolens sosiallærer:
(1) ”Lek med lighter på skolen”.
(2) ”Han har problem med å konsentrere seg”.
Konklusjonen ble at Ole hadde ”store problemer med å skille mellom rett og galt” og at han viste ”liten impulskontroll”.
På det tverrfaglige møtet var ikke Oles klassestyrer innkalt. Til stede var kun kvinner: rektor, sosiallærer, leder for SFO og mor til Ole. Strengt vurdert kan ikke denne type møte karakteriseres som tverrfaglig. Verken sammensetningen eller målsettingen var tverrfaglig. I henhold til generelle retningslinjer for tverrfaglige møter fra administrasjonen i Skoleetaten (Oslo kommune) skal tverrfaglige møter ha 4 faste medlemmer: rektor, sosiallærer, helsesøster og PP-rådgiver. I tillegg skal tverrfaglig møte fra sak til sak omfatte: elev/foresatt og /eller eventuell fullmektig, elevens lærer (klassestyrer). Det tverrfaglige møtet om Ole tilfredsstilte ikke retningslinjene på et eneste punkt.
Det ”tverrfaglige møtet” konkluderte med henvisning til PPT og videre kontakt med barnevern og barne- og ungdomspsykiatrisk klinikk: ”vurdere muligheten for å be om hjelp fra barneverntjenesten og ta kontakt med BUP for å få videre hjelp”.
Den pedagogiske rapporten til Oles klassestyrer forelå to uker før det tverrfaglige møtet. De to påstandene som sto sentralt på det tverrfaglige møtet var formulert på følgende måte av klassestyreren:
(1) ”Ole har blitt tatt med en lighter, som han prøvde å tenne på en selvbygd hytte ved skolen”.
(2) ”Han kan jobbe over en lengre periode med matteoppgaver uten å forstyrre medelever/lærer eller behøver hjelp”.
Klassestyrer oppsummerte Oles konsentrasjon allment faglig på følgende måte: ”Ole jobber godt når han jobber med noe han behersker. Når han ikke gjør det, blir han lett distrahert av andre ting i klasserommet, og forstyrrer andre elever”.
Med andre ord det framkommer relativt store uoverensstemmelser mellom referatet til det tverrfaglige møtet og klassestyrers vurdering av eleven. Det er verdt å merke seg at det ikke var klassestyrer som initierte henvisningen til PPT, men sosiallærer som fikk underskrift fra mor.
Det ble framhevet i referatet fra det tverrfaglige møtet at Ole ”roter seg til stadighet opp i nye situasjoner”. I følge ukerapporten fra lærer kan denne påstanden neppe bekreftes. I løpet av en periode på ca. et halvt år var Ole rapportert for to episoder som gjaldt bråk som plaget medelever/lærere.
Forsøk på ildspåsettelse skjedde ikke på skolen som uttalt i tverrfaglig møte, men utenfor skoleområdet, i følge klassestyrer. Denne opplysningen er bekreftet av mor. Uavhengig av mor har to naboer opplyst det samme. I tillegg er det påstått av mor at hennes sønn ikke var alene om forsøket på å tenne på den selvbygde hytta ved skolen. Dette er og opplyst fra to naboer. Klassestyrer avviste ikke at disse opplysningene kan være sanne. Klassestyrer er heller ikke enig i konklusjon om at Ole ikke kan konsentrere seg. Klassestyrer holder fast ved sin konklusjon i pedagogisk rapport, men presiserer at Ole tidvis kan vise konsentrasjonsproblemer.
Uoverensstemmelsene mellom først og fremst sosiallærer og klassestyrer som ble holdt utenfor møtet som resulterte i bestilling til PPT, BUP og barnevern kan tyde på at det her dreier seg om bakenforliggende forhold. Mor fortalte til undertegnede at hun selv som barn var klient under barnevernet. Et halvt år seinere ble mor underlagt undersøkelse av barneverntjenesten på grunnlag av bekymringsmeldinger for manglende grensesetting.
TYPISK ADHD?
Spesialpedagoger i og utenfor PP-tjenesten er sentrale aktører for å fremme diagnoser og medikamenter. Et eksempel gjelder vurdering av tilbakeføring av elev med opphold ved spesialpedagogisk institusjon. Eleven var tidligere medisinert på Ritalin. Medisineringen ble seponert da den store effekten uteble. I tillegg var barnet påført betydelig magebesvær. Forut for oppholdet hadde mor til eleven nektet å gå med på ny runde med Ritalin. PP-rådgiver ble oppringt av energisk spesialpedagog en uke etter at eleven var plassert på institusjonen. Spesialpedagogen krevde utlevert testresultater fra WISC-R. Det kunne jeg ikke gjøre, da eleven ikke var under utredning hos spesialpedagogen. Likevel gikk jeg med på å opplyse skjematisk testprofilen. Responsen uteble ikke: ”Typisk ADHD” var reaksjonen. Med disse data og selektive fakta fikk spesialpedagogen i gang en prosess som på kort tid resulterte i medisinering med Ritalin.
Eksemplet er neppe typisk, men er sannsynligvis et tidens tegn der diagnoser er i vinden med hensyn til å definere problematferd.
Diagnostiseringen av problematferd synes ofte basert på annenhåndsberetninger og er således intet objektivt gitt fenomen, men et sosialt produkt av pedagogiske, terapeutiske og politiske konstruksjoner (Berger & Luckman 1967, Mordal 1998). I to av de syv påviste tilfeller av henvisning med grove feilkilder var diagnose av atferd et formål for henvisningen.
ENSLIG MOR UTSATT SOM KLIENT?En annen sak gjaldt henvisning på elev med klage på ”fysisk og motorisk uro og til tider tilbaketrekking”. Klassestyrer var initiativtaker til henvisningen. Etter flere klasseobservasjoner og samtaler med ulike faglærere samt klassestyrer som var initiativtaker til henvisningen, ble saken avsluttet. I løpet av undersøkelsen framkom uoverensstemmelser mellom henvisningsgrunn og månedsrapporter som viste at eleven var stort sett positiv i klassesituasjon. Ulike faglærere samstemte i det. Klassestyrer var delvis enig, men la vekt på at hjemmeværende mor hadde hatt flere kjærester det siste året. Det ble spekulert i at disse forhold virket inn på barnet (eleven). Samtalene med mor avdekket at hun følte seg overkjørt av skole og sosialkontor. Mor kommenterte situasjonen slik: ”Hadde jeg vært lege eller advokat, ville ingen ha satt meg under lupen”.
Det kan synes som mora var blitt diskreditert – ikke funnet helt moralsk troverdig – med andre ord stigmatisert (Goffman 1963). I følge mor hadde hun forsikret klassestyrer at sønnen hadde det godt hjemme med aktiv fritid. Imidlertid var ikke det nok. Det syntes som at hun ikke lenger hadde status som god nok mor. Hovedstatus (Becker 1963) nå var at hun var lettsindig og at det gikk utover sønnen. Det at sønnen sjelden laget bråk i klassen var tillagt større vekt enn det var grunn til.
PERSEPTUELL OG KOGNITIV FORVRENGNING?Forventninger styrer det man hører eller ser. Slike forventninger kan forvrenge faktiske forhold. Det er et kjent fenomen innen vitnepsykologien (Sjögren 1996). Tidligere følelser og oppfatninger overfor den observerte personen kan styre observasjonen.
Det samme kan forekomme i forhold til valg og vurderinger av informasjon. Det er nærliggende å tro at sosiallærer i forhold til Ole sannsynligvis var forutinntatt, da den samme sosiallærer kjente til mors klientbakgrunn innen barnevernet. Klassestyrer ble ikke inkludert i vurderingen av Ole. Heller ikke PPT var innkalt til det tverrfaglige møtet. Det er ikke urimelig å anta at det viktigste med henvisningen var å forberede en barnevernssak. Et alternativ kunne være å trekke inn PPT på sosialpsykologiske premisser vinklet mot klassemiljø og fritidsaktiviteter. Ole var alene problemet.
Oles problematferd kan delvis tolkes som situasjonsbestemte reaksjoner, der det er selve situasjonen som utløser reaksjonen.
Det at Ole ikke har en far, og det forhold at mor er alene om omsorgen for små barn, kan være vesentlige situasjonsfaktorer. Oles utfordrende atferd er ikke nødvendigvis et hovedkjennetegn ved hans personlighet. En slik egenskapstillegging kalles innenfor sosialpsykologien attribusjonsfeil (Heider 1958) der den sosiale kontekst til den observerte personens atferd neglisjeres.
FEILATTRIBUSJON?
Er lærere i sin faglige rolle egentlig til å stole på som kilde til å beskrive problematferd? Lærerens betraktninger synes ofte å være avgjørende i definisjon av problematferd/konflikter. PP-tjenesten følger som regel opp skolens betraktning av hvem som er et ”normalt” barn. Det er ikke nødvendigvis slik at det er elevene som skaper problemene, men like gjerne skolens undervisning og rammer som skaper vansker for elevene.
OPPSUMMERING
Undersøkelse av 38 henviste saker til PPT basert på andres materiale viser at det i 7 saker er mangelfull kontroll av kildeopplysninger med hensyn til pålitelighet og relevans for aktuelle saksforhold. I fem av disse 7 sakene var foresatte enslige mødre. Manglende kildekontroll kan skyldes at enkelte aktører på forhånd har identifisert seg med hverandre og dermed neglisjert behov for kontroll av tilgjengelig informasjon. Dette funnet har ulike implikasjoner. Moralsk kan man spørre: Hvilke informanter har størst troverdighet; den enslige mor med lav formell utdannelse eller ”fagfolk” med lavere eller høyere grads embetseksamen (lærere, spesialpedagoger, rådgivere osv.)?
REFERANSER:
Becker, H (1963 og 1973). Outsiders. Studies in the Sociology of Deviance. New York : Free Press.
Berger, P.L. & Luckmann, T. (1967). The Social Construction of Reality. A Treatise in the Sociology of Knowledge. Harmondsworth: Penguin.
Dahl, O. (1967) Grunntrekk i historieforskningens metodelære. Første utgave. Oslo.
Goffman, E. (1963). Stigma: Notes of Interpersonal Relations. New York : Wiley.
Nordal, T. (1998). Problematferd i lys av tilpasningskrav og kontekstuelle betingelser i skolen. Oslo.
Sjögren, L.H. (1996). Vitnepsykologi under debatt Nordisk Psykologi, 65-86.
Tranøy, J. (2000). Metodiske standardkrav til fagrapporter og faglige utfordringer. Høgskolen i Østfold. Arbeidsrapport 2000:16, (17s).
*****
Joar Tranøy er utdannet cand.philol, cand.polit, mag.art (kriminologi) og cand.psychol (1990). Han har siden 2001 vært ansatt som pp-rådgiver. Tranøy har i perioden 1988 – 1997 vært vitenskaplig assistent og stipendiat ved institutt for kriminologi, UiO. Han har også arbeidet som høgskolelektor og senere førsteamanuensis ved høgskolen i Østfold, avd. for Helsefag.
Tranøy har særlig vært opptatt av avvikssosiologiske tema innen psykisk helsevern og psykiatriens historie. Hans siste utgitte bok er om utfordrende atferd, IQ-testing og seksualinngrep – Usedelighet og samfunnsfare (Uniped 2003)
*****