BarnasRett 16.05.07

 

Omsorg for barn – er det statens ansvar?

Av Anne Brit Raaen

 

Vi lever i et samfunn hvor familiens rolle er redusert. Fra å være en viktig institusjon for produksjon så vel som reproduksjon for bare få generasjoner siden, spiller familien nå i realiteten en perifer rolle. Som produksjonsenhet har den så godt som opphørt fullstendig, i dag kan det meste produseres billigere andre steder og selvgjort er ikke lenger så velgjort. Det er mer lønnsomt å selge tiden og kreftene til andre. Mens reproduksjonen tidligere innbefattet sosialisering og faglig opplæring, gjøres dette nå i hovedsak av barnehager og skoler. På fritiden blir den i stadig større grad ivaretatt av idrettslag, ungdomskontakter og andre profesjonelle.

Begrepet kjernefamilie beskriver et annet viktig fenomen i denne forbindelse. Det avspeiler overgangen fra storfamilien, der alle aldergrupper var representert, til en familiestruktur som bare omfatter foreldre og barn. Vi vet fra levekårundersøkelser at tiden som brukes til sosial omgang blir mindre, også innen familien.

Samtidig som familiens betydning er redusert, øker de offentlige institusjonene sin dominans. Stadig flere barn går i barnehage, ett uttalt mål er jo full barnehagedekning. Skoleplikten er utvidet kraftig og svaret på ungdomsarbeidsledigheten er å gi tilbud om enda lenger skolegang.
I sosiologien brukes begrepene primær og sekundær sosialisering. Den primære sosialiseringen foregikk tradisjonelt innen familie og lokalmiljø og forutsatte en gjensidig tilknytning mellom menneskene. Den sekundære sosialiseringen fungerer i hovedsak som en forsterker og bekrefter av denne primære sosialiseringen og arenaen var utenfor familien, på skolen eller arbeidsplassen. Når vi da reduserer muligheten for familien til å ivareta denne tradisjonelle funksjonen, vil dette medføre at også primærsosialiseringen i større grad må ivaretaes av offentlige institusjoner eller ikke i det hele tatt.

Dette skal i prinsippet ikke være institusjonenes oppgave, og er i stor grad heller ikke erkjent som det. Den tiden de ansatte har å bruke på hvert enkelt barn er ikke større enn det foreldrene har til rådighet. Resultatet er at jevnaldrende klassekamerater og venner i stor grad erstatter familien som agenter for den grunnleggende sosialiseringen. Dette fortsetter og forsterkes gjennom oppveksten og opprettholdes i stor grad også i voksen alder. Slik hindrer vi effektiv overføring av normer og kunnskap generasjonene i mellom, og det medfører i tillegg at vi blir fremmede overfor hverandres liv og livsvilkår.

Dette er i realiteten et enormt sosialt eksperiment, der vi erstatter et system basert på menneskenes egenutviklede løsninger for sine behov, med et system som primært skal ivareta behov som noen andre, gjerne kalt samfunnet hevdes å ha. Konsekvensene av dette finner vi igjen i statistikkene i form av økte psykiske problemer, helt ned i spedbarnsalder, økt rusmisbruk og det er faktisk hevdet at den oppvoksende generasjon vil få en nedgang i forventet levealder. Skolene roper på spesialpedagoger og bruken av psykofarmaka eksploderer.

I denne situasjonen er det at søkelyset rettes mot familien og de som individene som viser sykdomssymptomer. Det offentlige barnevernet behandler en jevnt økende saksmengde og intervenerer i stadig økende grad. Fosterhjem og behandlingsinstitusjoner er en vekstnæring. Samtidig pågår prosesser for å gi tidligere barnevernsbarn oppreisning for den omsorgssvikten systemet selv har forårsaket.

Er det ikke et visst element av ironi i at familiene får skylda for problemer som så tydelig har sin årsak andre steder, og at de løsningene som foreslåes kun er mer av samme medisin? Kan dette angrepet på en sterkt svekket enhet sies å være noe annet enn å sparke en som ligger nede? Hvor logisk er det å øke de offentlige institusjoners dominans på et område de så åpenbart ikke mester? Kanskje det er på tide å gå andre veien, ved gi menneskene tilbake de funksjoner som de gjennom årtusener har utviklet til beste for oss alle?