28.04.06

 

Barnevernet var ikke så ille som jeg trodde…

 

De var verre.

Jeg har alltid hatt troen på rettferdighet og på det gode i hvert enkelt menneske. Men for hver dag jeg lever, svekkes denne troen. Og den dagen jeg spurte barnevernet om hjelp, forsvant ikke bare troen på rettferdighet, men også min egen selvfølelse og selvtillit. Både som mor og som menneske.

Jeg har også hatt troen på barnevernet i Norge. Jeg har sett på etaten som en ressurs og et sted å søke hjelp ved behov. Jeg har alltid tenkt som så at de barnevernssakene vi hører om i media kun fremstiller én side av saken. Og så lenge barnevernet ikke kan eller vil uttale seg, og beskytter seg bak den berømte taushetsplikten, så gjør de jo også det. Men det er ikke det samme som at det vi leser ikke er sant. Jeg tror barnevernet som oftest er glade for at de kan skjule seg bak taushetsplikten. En taushetsplikt som forresten kan oppheves av foreldrene. Og en taushetsplikt som jeg dessverre også har opplevd at barnevernet har brutt uten min tillatelse.

Jeg tar i enkeltsaker aldri stilling til om en omsorgsovertakelse er riktig eller ikke. Det har jeg som leser altfor få opplysninger til. Men det jeg dessverre selv har erfart og kan bekrefte, er at barnevernets metoder og behandling av omsorgspersonene og dessverre også barna, kan være meget simple. De skildringene om barnevernet som Oppland Arbeiderblad har gitt oss innblikk i den siste uka, er ikke unike. Tvert om. Mange kan sårt bekrefte det samme. Det er skrevet flere bøker som skildrer barnevernets arbeid og familiers traumer som følge av etaten sin framferd. I min sak ble det stilt utspekulerte spørsmål. Jeg ble narret i ”feller”. Sa jeg en ting, ble det samme brukt mot meg i en annen sammenheng etterpå. Det manglet ikke på krenkende ord og uttalelser – både muntlig og skriftlig. Journalen er spekket av feil fakta, gale omskrivninger av utsagn, og vurderingene er preget av synsinger. I tillegg så er positive ting med tanke på omsorgssituasjonen til barnet mitt utelatt. Jeg kjenner knapt nok igjen min egen og barnet mitt sin sak i journalen. Alt dette ble gjort mens jeg var i en sårbar periode og i en presset situasjon. Det var jo en grunn til at jeg selv ba om hjelp… I denne perioden krevde det mye av meg å ha fokuset mitt rettet mot barnet og ikke på barnevernet som effektivt slukte mine krefter. Ros, råd og oppmuntring til foreldrerollen måtte jeg skaffe meg andre steder. En etat med et mer negativt menneskesyn har jeg aldri vært borti. Og jeg er av de som hadde troen på barnevernet. Den beskrivelsen jeg nå gir dere, er en beskrivelse jeg selv ikke hadde trodd var sann uten å ha gjort meg de smertefulle erfaringene på egenhånd. I straffesaker er man uskyldig til det motsatte er bevist. I barnevernssaker er det omvendt. Der må man fra dag 1 bevise sin ”uskyld”.

Mor.

 

Innlegg i Oppland Arbeiderblad 28.04.06. Gjengis her med tillatelse.