IQ-testing og seksualinngrep

Å definere utfordrende atferd som generelt begrep er ikke uproblematisk. Det kan foreligge ulik klassifisering og avgrensning av utfordrende atferd mot normalvariasjon i gitte kontekster. Vanlige former for utfordrende atferd i forhold til utviklingshemmede og autister kan blant annet klassifiseres slik: Stereotype aktiviteter som omfatter tilsynelatende meningsløse aktiviteter i den aktuelle konteksten, ødeleggelse av ting, selvskading, skading av andre, sosialt fornedrende atferd, sosialt støtende atferd (for eksempel usedelighet), stikke av fra en situasjon der det forventes deltakelse, stritte imot eller sette seg ned, og hyling. I konkret institusjonell sammenheng kan utfordrende atferd defineres som kulturelt unormal atferd av slik intensitet, hyppighet og varighet at personen selv, eller andre, ikke er fysisk trygge (Emerson 1995).

          Det kan være vanskelig å skille klart mellom utfordrende og normal atferd, eller atferd innen ulike såkalte normalvariasjoner. Problemet er at atferdsdefinisjoner henger tett sammen med normer og oppfatninger i samfunn, miljø og aktuell kontekst. Dette gjelder særlig de kulturrelative aspektene ved sosialt støtende eller brysom atferd for omgivelsene, (atferd som skaper pleievansker innenfor totale institusjoner), slik som «usedelighet» – eller tøylesløs seksualitet. Usedelig eller usømmelig atferd kan representere en trussel mot visse verdier som er allment rådende i samfunnet, og som samfunnet overfører fra en generasjon til den neste. Den danske forskeren Birgit Kirkebæk peker på hvordan grupper av åndssvake for ca. 100 år siden ble definert som samfunnsfarlige i Danmark (Kirkebæk 1993). Den moralske panikken ogdet som skulle vise seg å være et korstog mot åndssvake, spredte seg til Norge bare noen tiår seinere. Kirkebæk viser i sin analyse at oppfatningen av hva som er farlig og som samfunnet dermed må beskytte seg mot, varierer. Et eksempel er begrepet og diagnosen, moralsk åndssvag, som fikk sitt gjennombrudd i Danmark i 1920- og 1930-årene. Det var mennesker som ikke nødvendigvis hadde lav intelligens, men som førte et moralsk klanderverdig liv, som for eksempel prostituerte kvinner – omtalt i den medisinske/psykiatriske litteratur som løsaktige Piger, frække Piger eller erotomane Kvinder. Dette synet kom tydelig til uttrykk i den danske steriliseringsloven av 1929 (Tranøy 1993). I lovforabeidet kommer det fram at det var de åndssvake og spesielt de lettere åndssvake eller moralsk åndssvake som utgjorde den største samfunnsfaren. Det ble henvist til mannlige sedelighetsforbrytere og prostituerte kvinner. Myten om de amoralske og løsslupne åndssvake kvinnene satt åpenbart dypt. Lovkommisjonen ga eksempler på kvinner som var blitt anbrakt på anstalt etter incest. I et konkret tilfelle ønsket foreldrene kvinnen hjem, men fikk beskjed om at «da hun under Hensyn til det mellem hende og Faderen passerede må ansees for at være uden seksuelle Hemninger, kan jeg ikke anbefale hendes fjernelse fra Anstalten» (Tranøy 1993).

          Oppfatningen av fare var utbredt blant danske leger. Den gjaldt ustyrlige handlinger, moralsk smittefare og arvelig disposisjon (Kirkebæk 1993:141). I etterkrigstiden påpekte amerikanske historikere (Deutsch 1949, Kanner 1964) at begynnelsen av 1900-tallet i USA var preget av korstog mot «moral imbecilles» som ble definert som trussel mot samfunnet. Psykologen Wolf Wolfensberger, en systemkritiker av den tradisjonelle åndssvakeomsorgen, har oppsummert korstogsperioden på følgende måte: «Between about 1890 and 1918, I found not a single speaker in opposition to prevailing views of the retardate as a sinister menace» (Wolfensberger 1969:68). Denne perioden ble betegnet som The Alarming Period. De alarmerende signalene var at en fant at såkalt «åndssvake» hadde «smitteeffekt» på den sunne menneskeslekt. Derfor måtte åndssvake isoleres eller steriliseres. USA ble pådriver i utvikling av steriliseringsslover (Deutsch 1949, Kanner 1964). I Vest-Europa ble Danmark noe seinere et foregangsland (Tranøy 1993). Åndssvakebegrepet ble i USA og Skandinavia utvidet til å betegne personer som på ulike måter satte seg utover den samfunnsmessige aksepterte moral. Forbudet mot homoseksualitet og oppfordringen til heterofil monogami skulle verne om kjernefamilien og bekjempe moralsk oppløsning. Samfunnsvern mot åndssvakes usedelighet var viktig for datidens ledende medisinere, psykologer og pedagoger (Deutsch 1949, Kanner 1964). Rundt 1950 regnet man i USA at 3 % av befolkningen var utviklingshemmede eller(«åndssvake»). I områder med mye slum var antallet dobbelt så stort. Antallet registrerte åndssvake var tre ganger så stor som i Vest-Europa. (Grunewald 1971:10) Rundt regnet fallt omtrent 6 millioner mennesker i USA inn under denne kategorien. En av årsakene til det store antallet registrerte åndssvake var at symptomer på sosial deprivasjon altså ble definert som åndssvakhet.

          «Ikke alle åndssvake er kriminelle» uttalte IQ-test-pioneren Lewis Terman. Intelligensforskeren la til: «Men alle åndssvake er i det minste potensielle kriminelle. At enhver åndssvak kvinne er en potensiell prostituert, kan vanskelig bestrides av noen» (Terman 1916).

Stemplingsperspektiv og den totale institusjon
Et stemplingsteoretisk perspektiv på utfordrende atferd vil, som i en antropologisk studie av samfunn, innta en kritisk holdning til forutsetningene hos de som definerer atferden (Scheff 1966). Stemplingsperspektivets forankring er avvikssosiologi og sosialpsykologi. Noe forenklet er hovedessensen i dette synet at avviket ikke er definert til en handling i seg selv. Handlingen defineres av omgivelsenes sosiale reaksjon. Aktører i omgivelsene definerer handlingen som avvik, og den avvikende vurderer seg selv på basis av reaksjonene. Et overordnet perspektiv for å forstå avvikende og/eller utfordrende atferd på lukket anstalt er Erving Goffmans generelle teori om totale institusjoner (Goffman 1961, 1967). Goffmans analyse av den totale institusjon kan kombineres med en interaksjonistisk/stemplingsteoretisk og situasjonell tilnærming. Dette analytiske perspektivet er dessuten relevant med hensyn til den historiske åndssvakeomsorgens institusjoner, spesielt sentralinstitusjonene.

At en institusjon er «total», betyr at den har en altomfattende karakter. Aktiviteter som vanligvis er atskilt i det såkalte normale dagligliv – slik som å spise, sove og arbeide – skjer alle under samme tak. Det avgjørende kriterium for den totale institusjon, som omfatter ulike institusjoner som fengsler, skip, klostre, barnehjem og psykiatriske sykehus, er den kollektive styringen. Erving Goffman definerer den totale instititusjon som:

et oppholdssted og arbeidssted hvor et større antall likestilte individer fører en innelukket, formelt administrert tilværelse, avskjærmet fra samfunnet utenfor i en lengre periode (Goffman 1967: 9).

Dette er de avgjørende fellestrekkene, mens grad av frivillighet og tvang kan variere mellom og innen de ulike totale institusjoner. Den kollektive styringen gjelder mange menneskers livssfærer samlet innenfor et område, hvor det vesentligste er «varetagelsen af mange menneskelige behov gjennem en bureaukratisk organisering af store menneske-grupper» (Goffman 1967: 13).

I følge Goffman utsettes den innlagte i total institusjon for en krenkelsesprosess eller mortifikasjonsprosess som omfatter en rekke ydmykelser rettet mot alle sider av pasientens liv; hans fysiske, psykiske og sosiale tilværelse, selvoppfatning, selvbestemmelsesrett, innflytelse, trygghet og integritet. Krenkelsene kan godt være utilsiktede, men like fullt systematisk gjennomført.

Den total institusjons behov for effektiv administrering krenker særlig individet med innskrenkninger i individets handlingsøkonomi: normal adgang til midler og tjenester er sterkt hindret. Oppnåelse av visse goder krever ydmykende atferd, og direkte form for nedverdigende avvisning forekommer. Frihet og selvbestemmelse kan være vanskelig å oppnå. Dette er noe en må bevise at en er verdig til, ved å skikke seg bra, ved å vise seg fornuftig ut fra sykehusets premisser, ved å samarbeide og ikke finne på noe «galt». Sykehuset representerer slik sett en kontroll som prinsipielt bygger sin metodikk på panoptisk disiplinering, utviklet med gjennombruddet for moderne frihetsstraff (det moderne fengsel) mot slutten av 1700-tallet (Foucault 1977).

Tilbakeliggende åndssvakeomsorg og psykiatrisk ekspansjon
I Norge var statens åndssvakeomsorg et område medisinerne forsøkte å vinne herredømme over. Den såkalte åndssvakeomsorgen bestod i begynnelsen av 1930-årene av tre åndssvakeskoler og to pleiehjem (Emma Hjorthhs Hjem og Klæbu). Medisinerne forlangte at åndssvakeskolene og pleiehjemmene skulle legges under deres styring og overføres Sosialdepartementet (Simonsen 2000). Først etter annen verdenskrig ble det en realitet. Åndssvakeomsorgen ble først i 1941 flyttet administrativt fra Kirke- og undervisningsdepartementet til Innenriksdepartementet som helsevesenet sorterte under. I 1945 ble åndssvakehjemmene administrativt overført til Sosialdepartementet, og ordningen ble lovfestet da den såkalte betalingsloven kom. Åndssvakeskolene forble under Kirke- og undervisningsdepartementet, og for elevene tok man i bruk betegnelsen evneveike. Seinere kom spesialskoleloven av 1951 som bare gjaldt de som ikke ble betegnet som åndssvake, men evneveike. Omsorgen gjaldt fra 7 til 21 år for disse. Denne gruppa falt på denne måten ut av åndssvakebegrepet. I realiteten betydde dette at alle åndssvake, hvor IQ var målt til under 35, heretter ble definert som ikke opplæringsdyktige. Loven som ble vedtatt i 1949, er blitt kalt «betalingsloven» da den påla staten alle utgiftene for driften av hjemmene, mot å kunne kreve refusjon (opptil 6/10) fra bykommune/fylkeskommune. Loven påla ikke staten noen plikt til å opprette institusjoner, dette mente man best kunne overlates til privat initiativ. Loven av 1949 ble likevel starten på en ny epoke i norsk åndssvakeomsorg ved at det offentlige finansierte driften av institusjonene. Inntil denne loven kom, måtte forsorgsvesenet og/eller familien selv betale for oppholdet. Betalingsloven som trådte i kraft i 1950 ble startskuddet for utbyggingen av institusjonsomsorgen i Norge. Helsedirektøren stod sentralt i planlegging og utbygging av åndssvakeomsorgen i de første tiår etter krigen. Han understreket at sentralanstaltene måtte prioriteres ved utbyggingen. Så seint som i 1970 skrev han i et notat til fylkesmennene at sentralinstitusjoner opp mot 400–500 plasser ville være hjørnesteinen i den framtidige omsorgen. Ved utgangen av 1969 var det etablert i alt 109 institusjoner med til sammen 5500 plasser. I løpet av 40 år var det skjedd en tidobling av antall institusjonsplasser innen selve åndssvakeomsorgen. I følge overlege Christoffer Lohne Knudsen, leder for kontoret for psykiatri i Helsedirektoratet, befant det seg i 1949 «over 500 åndssvake med sinnssykeerklæring i våre sinnssykehus, fordi de ikke kunne forpleies andre steder i mangel av plass i åndssvakehjem.» [1]

Åndssvakeomsorgen var i 1930-årene et forsømt felt innen sosialomsorgen. Legene mente dette skyldtes mangelen på deres nærvær. Psykiaterne var overbevist om sin egnethet til å overta åndssvakeomsorgen, fordi åndssvakes sak var mer enn bare skolesak. Jørgen H. Berner, Lægeforeningens generalsekretær og medlem av Socialistiske Legers Forening, var imot både presters og læreres innflytelse over åndssvakeomsorgen. Berners foredrag om åndssvakeomsorg på et møte i Norsk Forening for Socialt Arbeid i 1936 fikk stor betydning. Berner påpekte at pedagogikken var faglig inkompetent og skadelig. Undervisningen var feilslått. Han trakk her fram i sitt foredrag et propagandistisk eksempel:

Nu skal denne åndssvake, hvis intelligens står på en 8 à 9 års gammel gutts trin, konfirmeres i sin barnetro. Hegel sier et steds i en annen forbindelse at «man ikke kan proppe ånd i en hund ved å la den tygge bøker». (Berner 1936:130)

Virkelighetsoppfatningen til medisinerne var ulik pedagogenes. Der pedagogene ville oppdra, ville legene handle og behandle (Seip 1994). Behandling var vitenskapelig klassifikasjon og oppbevaring med passivisering/uskadeliggjøring. I noen tilfeller ble det brukt sjokk, sterilisering og kastrasjon.

Kastrasjon var prøvd ut på åndssvake flere år før loven av 1934 om seksualinngrep ble vedtatt. Overlege Sigurd Dahlstrøm beskrev i 1928 hvordan han hadde kastrert flere «imbecille impulsive psykopater» (Dahlstrøm 1928). Overlegen omtalte spesielt en 18 år gammel åndssvak pike som han hadde oppnådd gode resultater med. Hun hadde vært en «usedvanlig lumsk, paagaaende og farlig person» og var for øvrig «typisk lavtstaaende, feig og redd medpatienter» (Dahlstrøm 1928). Året etter ble en 13-årig taterjente på Emma Hjorths Hjem kastrert. I følge journalen ble hun kastrert på grunn av «ekshibisjonisme». [2]

Steriliseringslovgiving i Norden
Alle de nordiske landene etablerte en ordning med tvangssterilisering og tillatelse for sterilisering. (Danmark i 1929 og 1935, Norge i 1934, Sverige i 1934 og 1941, Finland i 1935 og Island i 1938.) Den danske loven av 1929 var den første nasjonale steriliseringsloven i Europa. Den inneholdt bestemmelser om sterilisering på sosialt grunnlag og fikk status som «forsøksloven». Den omhandlet ikke eugenisk sterilisering. Institusjonsanbragte som fikk betegnelsen psykisk abnorme, og som ikke var i stand til å forstå betydningen av inngrepet, kunne steriliseres uten samtykke. I 1935 ble forsøksloven avløst av en permanent lov som regulerte frivillig sterilisering av «psykisk normale» på sosialt og eugenisk grunnlag, og sterilisering med og uten samtykke av «psykisk abnorme, der ikke er Aandsvake» på sosialt grunnlag. Sterilisering av åndssvake ble regulert av bestemmelser i den danske åndssvakeloven i 1934. Åndssvakelovens steriliseringsbestemmelser og 1935-loven ble stående fram til 1967, da regler om sterilisering ble samlet i én lov.

Den svenske 1934-loven inneholdt kun regler om sterilisering av personer uten samtykkekompetanse, såkalt rättsinkapabla personer, på eugenisk og sosialt grunnlag. I 1941 ble loven erstattet med ny lov med regler om frivillig sterilisering og sterilisering av kvinner på medisinsk grunnlag. I den nye loven ble også de sosiale og eugeniske indikasjonene utvidet til å omfatte asocialt levnadssätt. Diagnosen sociala imbecille var i 1930-årene allerede utbredt i Sverige (SOU 1943:29).

Den finske 1935-loven åpnet for sterilisering med og uten samtykke på sosialt og eugenisk grunnlag. I tillegg ble det innført regler om sterilisering av kvinner på medisinsk grunnlag i 1950, da 1935-loven ble erstattet med en ny steriliseringslov.

I likhet med den finske loven av 1935 åpnet den norske 1934-loven for sterilisering med og uten samtykke på sosialt og eugenisk grunnlag. Særskilt for den norske loven var at det kun ble stilt krav om spesifikasjon av indikasjonsgrunnlaget dersom vedkommende var særlig mangelfullt sjelelig utviklet. Betegnelsen særlig mangelfullt sjelelig utviklet var et strafferettslig begrep som ble innført med straffeloven av 1902.

I steriliseringsloven ble den strafferettslige kategorien brukt som betegnelse på «åndssvakhet». I alle andre tilfeller skulle det foreligge en aktverdig grunn. Begrepet aktverdig grunn var ikke presisert. Ved årsskiftet 1942/1943 ble den norske loven erstattet med en nazistisk steriliseringslov som var blitt vedtatt innført av okkupasjonsregimet sommeren 1942. Noe tilsvarende skjedde ikke i Danmark, som også var okkupert av Tyskland under annen verdenskrig. Etter frigjøringen i mai 1945 ble 1934-loven på ny gjort gjeldende. Dermed ble også hjemler for antakelser om abnorm sterk kjønnsdrift som en samfunnsmessig fare og ulempe og vern om folke-ætten avskaffet.

Vilkårene for sterilisering uten eget samtykke kunne variere. Den finske 1935-loven gikk lengst med hensyn til tvangssterilisering, der personer med IQ opp mot 90 kunne underkastes sterilisering uten samtykke. I Sverige (både 1934-og 1941-loven) var vilkårene noe strengere med IQ-grense opptil 75. Den norske steriliseringsloven av 1934 inneholdt de strammeste vilkårene for tvangssterilisering, der vedkommende måtte være «særlig mangelfullt sjelelig utviklet» (IQ opp mot 55, såkalte «undermålere»).

Begrepet for ansvarlig rettssubjekt var innholdsmessig delvis forskjellig i de nordiske landene. De sosiale indikasjonene i den norske 1934-loven og den svenske 1941-loven, som henviste til individets kompetanse til å dra omsorg for barn, var ulik. Den norske loven viste til individets psykiske tilstand (alvorlig sinnslidelse, åndssvakhet, psykisk svekkelse). I den svenske loven omfattet den sosiale indikasjonen også det som ble kalt en sosiologisk grunn til inkompetanse, nemlig «asocialt levnadssätt» (Hansen 1996).

Åndssvakebegrepet
Åndssvake ble sett på som en byrde for hjemmene og for samfunnet og ofte også en fare for disse (Simonsen 2000). Et rundskriv fra direktøren for døve-, blinde- og åndssvakeskolene m.m. til skolestyrene i 1932, oppfordret disse til å kartlegge alle åndssvake barn, fordi det var «av viktighet å få avgjort straks om eleven hører til i en særskole, en åndssvakeskole eller i et pleie- og arbeidshjem o.s.v.».

Likeså går det tusener av åndssvake rundt om i hjemmene og slenger til stor plage for omgivelsene og er en trussel mot samfundet. Mange av disse åndssvake kan læres op til nyttig arbeid i et arbeids- og pleiehjem. Derved vil hjemmene bli skånt for mange sorger, forsorgsvesenet spare mange penger og rettsvesenet, fengsler, asyler og sykehus slippe uendelig meget bryderi.

Spørsmålet var i følge medisinske eksperter hvordan man i de skandinaviske land på beste måte skulle kunne lette denne byrde og avverge faren som ble definert som et av de store sosiale problemer i 1920 og 1930-årene (Kirkebæk 1993, Runcis 1998, Simonsen 2000). De åndssvake var i følge den norske sinnsykeoverlege Rohde Moe «intellektuelt og socialt mindreverdige». Fokus ble fra begynnelsen av 1930-årene rettet mot «følelsens og viljens område» (Rohde Moe 1937:667). Det medførte et problematisk skille i forhold til psykopati-begrepet. Sosiallovkomiteen i Norge behandlet dette problematiske skille i sin innstilling til «Lov om omsorg for åndssvake». (påbegynt i 1935, så å si ferdigskrevet i 1940 og publisert i 1946) Psykopati ble omtalt som et samlebegrep for «en rekke lidelser karakterisert ved varig instabilitet i sjelelivet», men uten at «intelligensen» nødvendigvis var nedsatt: «Det som karakteriserer psykopatene, er et abnormt reagerende følelses- eller driftsliv, eller svære karakteravvikelser» (Sosialkomiteen 1946:8). Komiteen forsøkte å relatere åndssvakebegrepet til intelligens:

Praktisk-sosialt kan en si at åndssvak er den som på grunn av mangelfullt utviklede sjelsevner er ute av stand til å følge en vanlig skoleundervisning eller undervisning for sinker, og som ikke kan klare å hevde seg i konkurranse med normalt utstyrte mennesker (Sosialkomiteen 1946:5).

Når intelligens ble lagt til grunn, ble den som hadde en intelligenskvotient (IQ) lik eller mindre enn 75, regnet som åndssvak. De som stod over, men under det som ble regnet som normalt, ble omtalt som sinker eller evneveike. Sosialkomiteens innstilling bidrog til å innsnevre åndssvakebegrepet til intelligensmangel som hovedkriterium for åndssvakhet. Åndssvake ble delt i tre grupper:

I forhold til opplæring var de åndssvake fra slutten av 1800-tallet delt inn i to hovedgrupper: de utviklingsdyktige og ikke-utviklingsdyktige. Mellomkrigstiden i Norge delte de utviklingsdyktige i to grupper (differensieringen var tidligere i Danmark og Sverige):

Selv om Sosialkomiteen la stor vekt på intelligensmangel, ble det understreket at intelligensgraden alene ikke var tilstrekkelig, eller noe absolutt mål for åndssvakehet: «Mange forhold kan spille inn under en evneprøve og resultatene kan være usikre.» Komiteen fremhevet at en mest mulig fullstendig karakteristikk måtte omfatte «en nøyaktig undersøkelse av den hele personlighet i videste sosiale sammenheng sammen med generelle og spesielle legeundersøkelser». (Sosialkomiteen 1946:5)

Åndssvakebegrepet ble fortrinnsvis knyttet til intelligensmangel. Definisjonen skapte flere uklarheter, spesielt skillet mellom debilitet og normal intelligens. Debilitet ble oppfattet som en tilstand med «moderate intellektuelle forstyrrelser» (Langfeldt 1940:153). Hensiktsmessig opplæring ville ikke nødvendigvis medføre byrder for det offentlige. Betingelsen var at de som ble plassert i denne kategorien måtte «dog alltid være under overordnet ledelse» (Langfeldt 1940:153).

Men om debilitet ytret seg ved mindre intellektuelle forstyrrelser, utviste lettere åndssvake til gjengjeld meget hyppig utpregede psykopatiske egenskaper. Mangelfull etisk holdning og lettere åndssvakhet ble av den grunn gjerne sett i nær sammenheng med hverandre. «Man må derfor alltid forsøke å bestemme individets sjelelige utviklingsevne i sin helhet, ikke blott intelligensgraden» (Langfeldt 1940:151).

Uklarhet knyttet seg og til betegnelsen asosial livsførsel eller sosiale avvik som ikke nødvendigvis var forbundet med psykopatiske egenskaper. Sosiale avvik ble regnet som en av åndssvakhetens uttrykksformer. Sosialt avvik var dessuten en viktig kilde til kategorisering av åndssvake. Det kom blant annet til uttrykk etter 1945 i Norge med hensyn til stempling av de såkalte tyskertøsene, kvinner som under krigen hadde vært sammen med tyske soldater (Olsen 1998:345ff). «Omstreifere» eller tatere var en annen utsatt gruppe for åndssvakestempel. Intelligensundersøkelser av depriverte barn på barnehjem i skandinaviske tidskrift (Kobro 1931) bidro til åndssvakestempel. Spesielt den såkalte «omstreiferkomiteen» av 1927 la i sin innstilling av 1932 opp til sterilisering av «lavtstående og mindreverdige individer», hvor det ved lavtstående individer ble referert til intelligenstester utført av leger ved misjonens barnehjem, der barna hadde gjennomsnittlig IQ på 78 «hvilket svarer til intelligensen hos negere, indianere og meksikanere(…)» (Tranøy 1993).

Psykiateren Einar Haugen gjennomførte en undersøkelse av skolehjemsbarn i 1937 på oppdrag av Kirke- og undervisningsdepartement (KUD). I denne undersøkelsen ble det å være «omstreifer» regnet som en «mangel ved den ene eller begge foreldrene» på linje med «drikkfeldig, straffet, ansvarsløs, usedelig, ulike former for sinnslidelser, tilbakestående, epilepsi, sykelig eller tuslet» (Haugen 1939). Tendensen synes å ha vært å sidestille åndssvakhet og avvik fra moralske og kulturelle normer for hva som var rett og sosialt akseptabelt.

I etterkrigstiden kom åndsvakebegrepet i økende miskreditt som et belastende og nedvurderende begrep, blant annet fordi det ikke tok i betraktning det enkelte individs utviklingspotensiale. Samtidig slo rettighetstenkning igjennom, båret fram av foreldreforeninger i Danmark og Sverige. Mot slutten av 1950-årene begynte et normaliseringsparadigme med større hensyn til rettigheter for psykisk utviklingshemmede, å få gjennomslag hos myndighetene. Året 1959 markerer et skille. Lederen for «Åndssvageforsorgen» i Danmark, Niels Erik Bank-Mikkelsen, fikk disse viktige ordene skrevet inn i innledningen til den nye danske loven: «(…) å gi psykisk utviklingshemmede mulighet til å leve et liv så langt opp mot det normale som mulig» (norsk oversettelse fra St.meld. nr. 67 1986–87. Sitert fra Kristiansen 1994).

I 1963 ble betegnelsen psykisk utviklingshemming innført i offisiell språkbruk ved den nordiske kongressen om åndssvakesaken i Oslo (Kristiansen 1994). Den nye betegnelsen ble stadfestet i 1970, da den tidligere åndssvakeomsorgen – som var basert på åndssvakeloven av 1949 – ble omorganisert til Helsevernet for psykisk utviklingshemmede (Syse 1996). Etterkrigstidens voksende kritikk og særomsorgens fall synes å ha bidratt til at bruken av sosiale avvik som en kilde til kategorisering innenfor psykiatrien avtok. Samtidig kan det synes å ha oppstått en ny kommunal særomsorg med fortsatt sosial kategorisering med andre merkelapper (Rosenberg 1998).

Betegnelsen psykisk utviklingshemming er ikke sammenfallende med betegnelsen åndssvakhet, slik denne betegnelsen i alminnelighet ble brukt fra mellomkrigstida til 1950-årene og delvis 1960-årene. Mens åndssvakhet var en betegnelse som omfattet et bredt spekter av avvik relatert til en antatt intelligensmangel, var (og er) betegnelsen psykisk utviklingshemming en mer avgrenset medisinsk-faglig og psykologisk betegnelse (Syse 1996:91ff). I dag er den offisielle termen forenklet til utviklingshemming.

Usedelighet og seksualinngrep
Mot slutten av 1800-tallet fikk kastrasjon (fjerning av kjønnsorganer: testikler og eggstokker) et utvidet terapeutisk anvendelsesområde i den vestlige sivilisasjon, spesielt i Vest-Europa og en del stater i USA. Kastrasjon var ikke lenger kun en straffemetode brukt overfor sedelighetsforbrytere, men også et terapeutisk begrunnet tiltak mot annen uønsket atferd i og utenfor psykiatrisk behandlingsinstitusjon.

Inngrepet var betegnet av psykiatriske kastrasjonseksperter som «kriminalterapeutisk; hvis mission har to objekter, individet og samfundet» (Sand 1935). Ifølge en av arkitektene bak den danske reviderte Lov om Sterilisation og kastration af 11.maj 1935, professor Knud Sand, var hensynet til samfunnsvern like viktig som at inngrepet var ment å være til personens beste:

Det nu oftest som abnormt oppfattede individ ønsker man at befri for kriminelle tendense og sjælelige lidelser og derigennem gøre til en sexualisert pacifisert, brugbar borger. Men ikke mindre ønsker man at sikre samfundet imot abnorme individers på sexuel basis berorende attentater. (Sand 1935).

Per Haave har registrert at minst 415 ble kastrert på psykiatriske indikasjoner i perioden 1934–1969. Haave fant blant annet økning mot slutten av 1940-årene der mange av kastrasjonstilfellene var rettet mot såkalt seksuell hemningsløshet (Haave 2000). Økningen av kastrasjoner mot slutten av 1940-tallet faller nesten parallelt med økningen av tvangssteriliseringer (Haave 2000) og lobotomi (NOU 1992:25, Tranøy 1989).

Lovhjemler for steriliseringer og kastrasjoner
Den norske loven av 1934 som fulgte den danske loven av 1929, slo uttrykkelig fast at det ikke var påkrevet med tillatelse fra offeret når et seksualinngrep (sterilisering, kastrasjon) var såkalt rettmessig av medisinske eller andre grunner. § 3 og § 4 tok utgangspunkt i personens mangelfullt utviklede åndsevner (alvorlig sinnslidelse, åndssvakhet, psykisk svekkelse). § 3.2 dreide seg om «mangelfullt utviklede åndsevner» (IQ 55–75). Det omfattet sinnssyke eller umyndige personer som kunne antas å forstå betydningen av sterilisering. Inngrepet kunne foretas etter søknad fra vedkommende selv, men ikke uten at det samtidig forelå samtykke – en erklæring fra verge eller kurator. I § 3.2 forelå det formelt et element av frivillighet. Paragraf 3 presiserte at en person som selv begjærte det, kunne oppnå tillatelse til å la seg underkaste sterilisering eller kastrasjon, når det var tale om en aktverdig grunn.

§ 4 ga regler for at personer med såkalt særlig mangelfullt utviklede sjelsevner kunne underkastes sterilisering eller kastrasjon. Det gjaldt personer definert uten håp om helbredelse eller vesentlig bedring, og som ble antatt å være uten forståelse av egen livssituasjon eller inngrepets følger. Paragraf 4 ga også begrunnelse for seksualinngrep i de tilfeller der det kunne påvises en sykelig sjelstilstand eller en betydelig legemlig mangel som ville kunne overføres på eventuelle barn ved forplantning, eller at vedkommende på grunn av såkalt abnorm kjønnsdrift ville begå sedelighetsforbrytelser. Det var personens verge, eventuelt en kurator hvis vedkommende ikke var umyndig, som kunne begjære inngrepet foretatt. Også politimester eller en anstaltbestyrer kunne på de nevnte vilkår begjære inngrepet foretatt, men da krevdes samtykke fra enten verge eller kurator. Loven krevde altså ikke samtykke fra den som inngrepet rettet seg mot (Tvangshjemmel). Avgjørelsen ble fattet av et såkalt sakkyndig råd (§ 2). Rådet, som besto av Helsedirektøren som formann og fire andre medlemmer (minst én kvinne, én dommer og to leger) bestemte seksualinngrepets art. Loven ga ingen ankeadgang for den vedtaket rettet seg mot.

Den norske loven ble noe utvidet under naziststyret, med Lov nr.1 til vern om folkeætten av 23. juli 1942. Loven utvidet hjemmelen for kastrasjon med pålegg om undersøkelse av straffedømte med «utpregede asosiale tilbøyeligheter med henblikk på seksualinngrep».

Sterilisering av «minusvarianter»
Totalt ble 663 sterilisert i perioden 1. juni til 31.desember 1942. Fra 1. januar til 8. mai 1945 ble i alt 487 sterilisert (Broberg og Roll-Hansen 1996). I følge Helsedirektør Karl Evangs oversikt i tidsskriftet Nordisk Medicin, ble gjennomsnittlig 285 personer sterilisert per år i perioden mai 1945 til 30. november 1954 (Evang 1955). Relativt få av disse var innen kategoriene svekkede sjelsevner, § 3.2 og §4. Tallene for denne gruppen er registrert for perioden 1.7.1949 til 30.6.1954.

I følge helsedirektør Karl Evangs upubliserte notater (PA 386 Karl Evangs privatarkiv, Riksarkivet Oslo, PA Helsedirektørens notater 1964.)

ble 407 personer sterilisert på grunnlag av sinnssykdom, mangelfullt utviklede sjelsevner (§ 3.2) eller særlig mangelfullt utviklede sjelsevner (§ 4). I perioden 1.1.1954 til 30.6.1959 omfattet disse kategoriene 248 kvinner.

Før nazistyrets steriliseringslov ble innført, ble det sterilisert 541 kvinner, hvorav ca. 300 ble tvangssterilisert. Karl Evangs redegjørelse gir ingen spesifikasjon av grunnlaget for disse tvangssteriliseringene. Evangs oversikt er avgrenset til skjønnsmessige psykiatriske vurderinger, der 76 % av de tvangssteriliserte var klassifisert som lettere åndssvake, 11 % var erklært sinnsyke og resten var regnet som psykopater og epileptikere. Tallopplysningene gir ikke holdepunkter om type tilhørighet hos disse kvinnene. Det opplyses intet om hvilke institusjoner som stod bak steriliseringene. Det er altså ikke oppgitt om de utvalgte for eksempel kom fra sinnssykehus eller åndssvakeanstalt. De tvangssteriliserte kvinnene bestod grovt sett av to grupper: sinnssyke og åndssvake – det vil si personer med særlig mangelfullt utviklede sjelsevner. Begge hovedgrupper var fordelt på tre undergrupper: de det ikke var håp om helbredelse eller vesentlig bedring for, de som ikke var i stand til ved eget arbeid å sørge for seg og sitt avkom, og de som ut fra sitt arvemessige grunnlag ville tilføre belastning på sitt avkom.

Eugenisk tenkning ble langt fra forlatt etter annen verdenskrig. Omfang av steriliseringer under krigen var relativt beskjedent (Evang 1995). Det er i den sammenheng man bør forstå et brev fra Kontoret for psykiatri, Helsedirektoratet i 1947, til Direktoratet for skolehjemmene, som foreslår opprettelse av et eget «sentralkartotek over asosiale barn og unge». Et slikt kartotek skulle bygge på samme mønster som i Danmark, rasehygienes foregangsland i Norden: «Disse behov reiser spørsmålet om å sentralisere dette arbeidet i en arvebiologisk institusjon, i likhet med hva man har i Danmark». [3]

Kartoteket skulle inneholde genealogiske oppgaver over «de sinnssyke psykopater, epileptikere, blinde, døvstumme, vanføre, åndssvake og 15 arvelige legemlige defekter.» Helsedirektoratets konklusjon i brevet var: «Det er klart hvilken betydning et slikt sentralt register over minusvariantene vil ha for å utnytte steriliseringslovens muligheter.» [4]

Kvinners usedelighet
En kvinne som var uten tidligere erfaring fra opphold på sinnssykehus, var en taterjente som ble diagnostisert som åndssvak. Den unge kvinnen hadde bakgrunn i fosterhjem, barnehjem og skolehjem før hun ble tvangsinnlagt på Gaustad sinnssykehus. Der ble hun diagnostisert som åndssvak og psykopat med henvisning til at:

Hennes uskikkelighet har vesentlig bestått i manglende evne til å underordne seg autoriteter. (journal, Gaustad sykehus)

En mager hengslete pike, som ser lite voksen ut for sin alder. Hun har et utpreget rampete vesen [understreket i journalen] – snakker i en tvær og utfordrende tone, misnøyd og trompete. Innimellom kan hun være mere rimelig. Hun sier at hun ikke på noen måte er sinnssyk, og at innleggelsen her er meget urettferdig og ulovlig. Hun vil ikke være her mer enn ett år – for lengre kan vi ikke beholde henne hvis hun oppfører seg pent. Hun har alltid vært slem, sier hun – men det har meget vært fordi folk har vært slemme mot henne (legenotat).

Overlegen konkluderte ellers med at hun ikke var «sinnssyk i egentlig forstand, men vanskelig psykopat. For slike pasienter mangler vi passende sykehus.»

Denne taterjenta kan stå som eksempel på bestemte særtrekk hos opposisjonelle pasienter med hensyn til reflektert avvisning av pasientrollen. Historien viser også sykehusets reaksjon på disse pasientenes manglende tilpasning eller avvik fra sykehusets definisjon av «fornuft». Taterjenta skiller seg fra andre opposisjonelle pasienter i det at hun aldri har hadde mulighet til å komme seg bort fra et miljø som hun ble påtvunget av storsamfunnet og omstreifermisjonen.

Hun mente selv at «hun har alltid vært slem, (...) – men det har meget vært fordi folk har vært slemme mot henne» (legenotat). Psykiatrien tok i dette tilfellet over for de normaliserende myndighetene som jenta tidligere hadde måtte underordne seg. Overlegen konkluderte da også med at: «Hennes uskikkelighet har vesentlig bestått i manglende evne til å underordne seg autoriteter.»

Historien viser at pasientens virkelighetsframstilling i følge de autoratative omgivelsene alltid vil være forvrengt og upålitelig i forhold til den virkeligheten, som defineres av de normale. – Forut for tvangsinnleggelsen på sykehuset var jenta på skolehjem. Der beskrev de henne slik: «Vilter og guttegal. Oppsetsig, brukte stygg munn» (legenotat fra sykejournal).

I taterjentas konfiskerte brev påpekes flere tema som er registrert hos andre verbalt opposisjonelle. Det gjør her ingen forskjell at vi i dag kan si at hun ikke var sinnssyk, men at hennes avvik var et normbrudd. Datiden oppfattet taterjenta som «abnorm», selv om hun både intelligensmessig og sosialt var på høyde med de fleste jevnaldrende. Av Gaustad sykehus ble hennes intelligensalder satt til ni år. Testnotatet fra den nyansatte psykologen er meget kort. Men det er grunn til å tro at jenta neppe viste hva hun var god for under testsituasjonen. Psykologen registrerte at jenta var «motstrebende og lite samarbeidsvillig». Resultatet åpnet for legal passivisering med kastrasjon, basert på § 4, fordi hun ble funnet å være en person med særlig mangelfullt utviklede sjelsevner, i tillegg til at det ble hevdet at hun «ingen innsikt hadde i sitt sykdomsbilde».

Kort etter kastrasjonen opplyser journalen: «Hun var ergerlig over kastrasjonen, hevdet hun ble tvunget til dette inngrepet med sjokkbehandlingen.»

Overlegen var likevel ikke fornøyd med resultatet: «Fortsatt guttegal, pyntesyk, dog litt bedre. Ondskapsfull, sladderaktig, stadig rømninger, enkelte overfladiske suicidalforsøk.»Taterjenta viste fortsatt å være «guttegal og pyntesyk». Ikke nok med det, hun forsøkte å søke fred i salmelesing og strikking. Men det likte ikke sinnsykeekspertene. Selv salmeboken tok sykehuset fra henne:

Hvor hjerterå verden er. De har tatt salmeboken min. Da jeg satt og strikket ble salmeboken tatt fra meg. De tar alt fra meg – og alltid det kjæreste jeg har. Her får jeg aldri fred. Gud hjelpe meg (brev).

Taterjentas beklagelse over at alt ble tatt fra henne var sannsynlig ikke utslag av paranoia. Det var faktisk nesten umulig å ha personlige eiendeler på sykehuset. Salmeboken betydde noe spesielt for henne. Hun hadde fått den av en lærerinne som hun holdt av. Håndarbeide likte hun ikke særlig, hun ville heller lese og skrive. Taterjenta betraktet den tiden hun ikke fikk lov til å lese og skrive som spilt tid – og hva verre var: I den tid hvor hun ikke fikk lov til å lese i sine bøker, ble hennes kjæreste bok borte: «De har de tatt salmeboken min, mens jeg satt og strikket. (…) Jeg kan ikke forstå hvorfor jeg skal være her. Kanskje var det for å strikke og bli hånet» (dagbok).

Hvorfor har De ikke svart et ord på mine brev til Dem. Hvorfor lar de meg i det hele tatt være innesperret på denne torturanstalten. Skal jeg gå fra forstanden og sitte her og strikke og strikke med grufulle sjokkbehandlinger som lønn?

«Jeg vil våra dum, for jeg vil være på Emma Hjorth»
Det neste tilfellet dreier seg også om en taterjente. Emma Hjorths overlege betegnet henne som en «oligofren jente av vagabonderende slekt» (legenotat).

Jenta hadde tidligere vært på en av omstrefermisjonens institusjoner (Eilert Sundts barnhjem), deretter hadde hun et kortvarig opphold på Torshov åndssvakeskole (kun 2 uker). Institusjonskarrieren hadde visst gjort henne gjenstridig. På Torshov ble hun av inspektøren rapportert som «meget vanskelig: trassig og egenrådig, uimottakelig for lærdom», men «meget aktiv» og problematisk med «hyppige rømninger» (notat fra inspektøren). Fra Torshov ble hun overført til Emma Hjorths Hjem. Hun ble betegnet som «overerotisert» (legenotat) og «overdrevent nærgående og onanerer» (pleienotat). Rorschachtest ble gjennomført i 1953. Betingelsene for testopptaket var ikke de beste. Taterjenta var allerede før testing svært engstelig. Hun hadde gjennomgått cardiazolsjokk før testing. I følge testnotatet var hun fortsatt opptatt av cardiazolsjokkene: «Spør om jeg er snill og om jeg vil henne noe vondt. Klynker. Spør om jeg skal ta sprøyte på henne» (legenotat).

Psykologen måtte bruke mye tid på å overbevise henne om at hun var en såkalt «egosvak sjel». Konklusjon på Rorschachtesten ble:

I det hele viser prøven et fattig, lite nyansert følelsesliv, lite kontrollert. Liten evne til å tilpasse seg, både på grunn av intellektuell inferioritet og på grunn av liten evne til å moderer og regulere følelser og impulser(testresultat fra journalen).

Pleierapportene inneholder flere opplysninger om utfordrende seksualitet. Spesielt var onani et problem for personalet: «Hun gjør det med seg selv til alle døgnets tider.» I pleienotatene opplyses intet om at taterjentas onani sjenerte medpasienter. Det ble klaget over at: «hun er lei til å holde på med seg selv». Denne aktiviteten ble betegnet som «hemningsløs». Jentas kontakt med menn ble overvåket fordi hun ble regnet for å være meget interessert i dem:

Pårørende til andre pasienter klaget på taterjenta. De fryktet at hennes usedelige oppførsel skulle påvirke deres barn. De ønsket taterjenta flyttet til annen institusjon. Emma Hjorth forsøkte å få plass til henne på sinnssykehus. Sinnssykehuset Lier ville ikke ta imot henne. En mor til annen pasient skrev blant annet følgende til tilsynskomiteen:

For meg er det høyst urovekkende at hun oppholder seg på Pikehjemmet, samme avdeling som min datter (…) nå må de rette instanser beskytte mitt barn og alle andres på Emma Hjorths Hjem((sitat fra brevet i journalen).

Pårørendes bekymring bekreftes av pleienotater som opplyser at andre pasienter var redd taterjenta: «De fleste av de andre er redd hende, og blir urolige og ustyrlige av denne grund» (pleienotat).

Det var vanskelig å isolere henne. Reservelegen understreket at konstant isolering av taterjenta var uaktuelt: «Vi har ingen mulighet for isolering av henne. Hun bør kunne gå ute uten at vi bør være redd for henne. Pikeavdelingen skal ikke være lukket» (gjengitt i journalen).

Jenta var diagnostisert som debil med psykotisk utvikling. Journalen inneholder relativt få opplysninger som støtter opp under en slik sykdomsbeskrivelse. Pleienotatene opplyser mest om «stadig onani, guttegalskap, flying etter gutter/klengete overfor menn. (Går alltid efter guttene og er veldig nærgående)». For gutteflying ble hun satt isolat i én, to eller tre timer.

I journalen beskrives hun som «håpløs» uten henvisning til eksempler. Problemet synes å være at hun fortsatte å fly etter gutter tross gjentatte opphold på isolat. Enkelte ganger fikk hun i tillegg til isolat, også kur med cardiazolsjokk. En av disse behandlingene varte fem uker. I løpet av denne perioden fikk hun i alt 14 cardiazolsjokk. I følge legenotatet var det fordi hun var «temmelig urolig og forstyrret meget». Behandlingen var imidlertid vellykket for kort tid:

Hun har nå fått i alt 14 pentrozolsjokk, alle med kraftige kramper. Alt etter 1. sjokk ble hun roligere og mer medgjørlig. Etter 10 sjokk var hun såpass mye bedre at en seponerte behandlingen, men etter 2 uker var hun like urolig igjen, og hun fikk da ytterligere 4 sjokk. – Hun er nå relativt rolig og medgjørlig.

Tross sjokk og isolering, fortsatte jenta intenst å vise interesse for gutter: «Er ellevill når hun ser en gutt.» Jenta måtte betale for sin lidenskap. Hun ble i dette tilfellet satt én dag i isolat, fordi hun hadde hoppet ut av et vindu: «Hoppet i ettermiddag ut av vinduet i 1.etage. Hun skulde ut for å snakke med malerne (pleienotat).

Det rapporteres at jenta var «grotesk». I et tilfelle er det konkretisert. Eksemplet kan tolkes slik at hun neppe var særlig debil og psykotisk:

Hun virker meget grotesk, hun syns også å legge vinn på å være det, for som hun sier: «Jeg vil våra dum, for jeg vil være på Emma Hjorth» (pleienotat).

Men Emma Hjorth ville ikke ha henne. Overlegen var særlig betenkt over bruken av isolat: «Vi har dessverre måttet gripe til mer uheldige tvangsmidler.» Overflytting til annen anstalt forutsatte visse seksuelle inngrep. Først ble hun sterilisert og like etter kastrert. Inngrepene ble begrunnet slik:

Seksualinngrep ved kastrasjon er nødvendig av hensyn til en friere behandling i anstalt, og med tanke på en eventuell utskriving senere vil det være absolutt påkrevet (legenotat).

Denne overflyttingsformen er i prinsippet lik enkelttilfeller av utskriving mot steriliseringav såkalt mindreverdige/lettere åndssvake taterjenter fra skolehjem (Tranøy 1995). Disse ble utskrevet mot at de «frivillig» lot seg sterilisere.

Det ble forsøkt å dempe hennes gemytt med cardiazolsjokk, elektrosjokk og Reserpin (et neuroleptikum). Assistentlegen beklaget manglende effekt: «Det har ikke været sett noget forandringer.» Jenta syntes å ha en viss innsikt i sin situasjon – hun «ler av sine egne påfunn og sier ’Jeg er gær’n og blir gær’n jeg…’» i følge pleienotatene.

Løsningen ble Gaustad sykehus, som tok henne i bytte mot en annen pasient: «Gaustad sykehus lovet å ta imot henne mot bytte av en annen så hun utskrives (…) som sinnssyk.»

«Pudderdåsa»
Hun var knapt 18 år da hun i begynnelsen av 1950-årene fikk plass på Emma Hjorths Hjem. Om hennes sosiale bakgrunn opplyser Sentralregisterets pasientkort følgende: «Små kår. Små rom. Slett hygiene. Mor angivelig imbecill og sterilisert.» Jentas skolegang (hun gikk i ordinær skole de første årene) var ikke lett. I følge bestyreren ble hun ertet for både sitt utseende og sine prestasjoner. Klassestyrer karakteriserte henne som «tung og treg, men blid og vennlig». Hun ble intelligenstestet og fikk en IQ på 65. Med den fikk hun status som debil og fikk plass på Torshov skole. Der ble hun igjen ertet. Elevene kalte henne for «pudderdåsa». Hun ble en vanskelig elev. Skolen betegnet henne som «udisiplinert og usedelig». Dessuten ble det antatt at hun var seksuelt aktiv: «ligger med gutter» (legenotat).

Etter Torshovoppholdet ble hun etter vedtak i Barnevernsnemnda flyttet til Indremisjonens hjem i Louises gate. Der gikk det ikke så bra med sedeligheten. Rapportene derfra er nesten alene konsentrert om hennes angivelige usedelighet. Hun ble rapportert for «gutteflying» og ble karakterisert som «mannfolkgal».

Neste stopp ble Emma Hjorths Hjem. Ved innleggelsen på Emma Hjorths Hjem ble hun beskrevet på følgende måte: «Kraftig pike med brunt hår, blå øyne og uren hud. Hodefasongen var noe ualmindelig, i det hun var svært flat oppå hodet. Håret var fett.» Tilpasningen på Emma Hjorths Hjem var også mislykket. Hun ble IQ-testet av overlegen:

Hun fungerer under testsituasjonen som debil, utpreget tung og treg med nesten saboterende holdning, muligens situasjonsbetinget, hvis det er riktig at hun faktisk nå har hatt regelmessig arbeid (testrapport i journalen).

I følge barnevernsnemndas rapport var den tidligere «tunge og trege» jenta, «helt vill etter mannfolk»:

Hun er helt vill etter mannfolk, og er nu blitt bytte for dem. Forleden søndag morgen kl. 5 ble hun funnet av en politi på Nybrua, da hun var i ferd med å hoppe ut i Akerselva. Hun elsker å lage sensasjon.

Jenta ble siktet for løsgjengeri, uten videre straffeforføyning. Overlege Munch ved Emma Hjorths Hjem mente at jenta ikke var åndssvak. Barnevernsnemnda ønsket henne flyttet til Bjerketun. Munch var uenig:

I den foreliggende situasjon var N.N., som rimelig kan være, i en lite positiv innstilling. Når man forsiktig berørte hennes tidligere opplevelser på skolehjem og lignende, kom hun i sterk opposisjon og provoserende holdning. Rakket ganske sterkt ned på så vel barnevernsnemnd, politi (…) og avviste ethvert behov for hjelp.

Barnevernsnemnda uttalte at jenta led av «manglende samvittighet og moralfølelse.» Nemnda anbefalte og insisterte på «hensiktsmessig institusjonsbehandling» i Bjerketun offentlige skole.

Hvis en herfra skulle få lov å uttale seg noe om den ting, vil det dog være min personlige oppfatning at hun sannsynligvis i den alder hun er, vil passe dårlig i slike institusjoner, så meget mer som det antakelig vil bli vanskelig å gi henne tilstrekkelig langvarig opphold. Alternativet er at hun blir overført til strafferettslig forføyning, eventuelt domfellelse og sikring, vil derimot kunne ha en del for seg, hennes alder og mentale utvikling tatt i betraktning. Det måtte vel være å håpe at hun innenfor rammen av en sikringsdom kunne gis behandlingsmessig hjelp (brev lagt ved journalen).

Jenta ble mot Munchs anbefalinger sendt til Bjerketun, mot at hun gikk med på sterilisering (§ 3.2).

Begrunnelser for seksualinngrep
Undersøkelse av journaler fra Emma Hjorts Hjem fra 1940 og 1950-årene(Tranøy 2003) tyder på at de usedelige åndssvake kvinnene som var best fungerende, ble sterilisert etter lovens § 3.2. Disse kvinnene ble rapportert for seksuell hemningsløshet. De ble vurdert til ikke å kunne forsørge eller oppdra barn.

En del av steriliseringsbegrunnelsene tok utgangspunkt i påstander om slektsbelastning som var basert på opplysninger om noen i slekta var det man ofte kaller «tilbakestående». Enkelttilfeller viser at det ikke nødvendigvis var slik at det var de lavest fungerende som ble kastrert, og heller ikke kun de såkalt høyest fungerende som ble sterilisert etter egen begjæring (§ 3.2). Sosiale hensyn presset fram faglige begrunnelser for seksualinngrep. Kastrasjon var i flere tilfeller en følge av sosial konfrontasjon. Det var pleievansker og hensyn til samfunnets beskyttelse mot usedelighet, og ikke beskyttelse mot voldelige handlinger, som dominerte. Psykiater Johan Bremers oppsummering av kastrasjoner av både menn og kvinner i norske psykiatriske institusjoner i perioden 1935–1948 er slående:

Men indikasjonsområdet har vært påfallende vidt og har strukket seg fra kasus hvor seksualavvikelsen er den enste avvikelse fra normen, og til noen kroniske sinnssyke eller åndssvake pleiekasus, hvor det egentlig ikke har vært noen seksuell aktivitet, men generell uro og impulsivitet var indikasjonene, hvor en håpet at kastrasjonene skulle bringe passivisering. (Johan Bremer, redegjørelse i Det norske Medicinske Selsskab 12.1.1955, trykt i Nordisk Medicin nr. 8 1955, s. 1836. Også omtalt i Bremers undersøkelse Asexualization -a follow-up study of 244 cases. 1958, s. 353-354.)

Press utenfra og innenfra institusjonen bidro til et klinisk skjønn i samsvar med ulike aktørers (overlege, institusjonspersonalet, vergeråd, sosialkontor, familie) ønske om sterilisering.

Kjersti Ericsson har påvist enkelttilfeller der det var lokalsamfunnet som drev fram spørsmål om sterilisering overfor jenter på Bjerketun (Ericsson 1997). Tilsvarende tendens er også registret ved sterilisering av jenter/kvinner på Emma Hjorths Hjem – der blant annet representanter for jentenes lokalsamfunn ønsket dem sterilisert av hensyn til bygdas moral og økonomi(Tranøy 2003). IQ-tester oppfylte her en viktig funksjon. Tilråding om sterilisering var ikke alltid overensstemmende med IQ-resultater. Kvinner med IQ-resultat som tydet på at de ikke var særlig mangelfullt sjelelig utviklet, ble likevel tvangssterilisert (§ 4).

Nedsatt intelligens ble forbundet med manglende seksuell kontroll. Journaldata for kvinner viser få tegn på rapporterte voldshandlinger, men brysom atferd/utfordrende/usømmelig atferd

Usedelig atferd ble vurdert forskjellig for kvinner og menn. Ingen menn var rapportert for banning. Kvinner var rapportert for banning, rått snakk og onani. Uttrykk som går igjen i journalers pleienotater hos kvinnelige pasienter er «onanerte stadig åpenlyst» og «veldig uanstendig». Slike beskrivelser er det svært få av i journalene til de registrerte usedelige mennene. En av de usedelige kvinnene ble omtalt på følgende måte i et legenotat:

Hun er meget flink til å arbeide, med vask og rengjøring, men blir ofte sint og bruker da stygg munn, tildels med meget obscøne uttrykk.

Kvinners usedelige oppførsel dreide seg mest om kontroll av normer for akseptabel kvinnelighet. En «ugrei» kvinne på avdelingen var en som onanerte og/eller var guttegal. Den såkalt hemningsløse seksualiteten var et forpleiningsproblem som ble passivisert med kastrasjon. Sanksjonene mot uakseptabel kvinnelig seksualitet var ikke nødvendigvis rettet mot handlinger som involverte medpasienter, slik som ved menns forgripelse på andre menn eller kvinner. Det å vise seksuelle lyster kunne i seg selv være tilstrekkelig for reaksjoner.

IQ-testing som maktmiddel forbi?
Sterilisering basert på IQ-testing er historie. Men IQ-testing overfor kvinner som er uønsket som mødre, er ikke slutt. Vedtak om omsorgsovertakelse innen barnevernet baseres i noen tilfeller på IQ-testing. «Svanhildsaken» har fått stor omtale i media. Svanhild Jensens to små barn ble i april 2003, etter et lovlig vedtak basert på IQ-testing av henne, med makt bortført fra sin biologiske mor. Forfatteren har i egenskap som privat oppnevnt sakkyndig fått tilgang på rapportene til de to sakkyndige psykologer som påstår at hennes omsorgsevner ikke er tilstrekkelige på grunn av angivelig kognitiv sviktende evner. I rapportene uttales det at hun er lettere psykisk utviklingshemmet. Påstanden bygger hovedsaklig på en IQ-test gjennomført under en meget vanskelig testsituasjon. Testresultatet kan dermed opplagt være ugyldig for Svanhild Jensen, som forøvrig framstår som en omsorgsfull og oppegående kvinne. Fylkesnemnda for sosiale saker i Troms og Finmark uttalte blant annet om IQ-testen i sine premisser for omsorgsovertakelsen:

Testen er, etter nemndas oppfatning, en pålitelig og godt utprøvd test som brukes i stor utstrekning i Norge og andre vestlige land. Den sakkyndige har også stor erfaring i å foreta slike tester, og nemnda legger derfor i hovedsak resultatene på denne testen til grunn for sin vurdering (Fylkesnemnda for sosiale saker i Troms og Finmark (10.9.2002).

Saken til Svanhild Jensen er anket til lagmannsretten. IQ-testen vil stå sentralt i Hålogaland lagmannsrett september 2003. I slutten av juli 2003 omtalte flere lokale- og riksdekkende medier en IQ-retest som Svanhild Jensen hadde gjennomført. Retestresultatet viste en IQ på 95 mot 53 for ca. 1 år siden. Svanhild Jensen var glad for det nye resultatet, men uttalte at IQ-testing har lite med omsorgevne å gjøre: «En slik test må ikke få lov til å bli avgjørende om folk er omsorgspersoner eller ikke» (Framtid i Nord, 22/7-2003).

Rapportene fra rettsoppnevnte psykologisk sakkyndige bygger på feilaktige sitat fra informanter. Det gjelder særskilt den andre psykolograpporten som bygger på andre kilder om kognitiv fungering enn IQ-test. Denne rapporten inneholder direkte feilgjengivelser fra intervju med lærere fra Svanhild Jensens skolegang. Hennes faglige prestasjoner er i denne rapporten fullstendig fordreid. Kun lokalavisa Framtid i Nord har fått fram at disse rapportene ikke holder mål, mens den store regionavisa Nordlys i stedet forsøker å svekke saken til Svanhild Jensen ved å diskreditere privat oppnevnt sakkyndig ved å henvise til at denne ikke står på godkjenningslistene til departementet.

Berger, P.L. & Luckmann, T. (1967) The social Construction of Reality. A Treatise in the Sociology of Knowledge. Penguin. Harmondsworth

Bremer, J. (1958) Asexualization-A follow-up Study of 244 Cases. Universitetsforlaget. Oslo

Dahlstrøm, S. (1928) Arv og milieu. Reflektioner i anledning et paabegynt milieuarbeide. Tidsskrift for Den norske Lægeforening, 48(23). Oslo

Deutsch, A. (1949) The mentally ill in America. A history of their care and treatments from colonial time. New York

Devlin, B., Fienberg, S.E., Resnick, D.P. & Roeder, K. (eds.) (1997) Intelligence, Genes and Success. Springer-Verlag. New York

Ellingsen, D., Warning, A. & Bjørnsdottir, I.D. (1995) Kvinner, krig og kjærlighet. Cappelen. Oslo

Emerson, E. (1995) Challenging behaviour: analysis and intervention in people with learning disabilities. Cambridge University Press. Cambridge

Ericsson, K. (1974) Den tvetydige omsorgen. Sinnssykevesents utvikling- et sosialpoltisk eksempel. Universitetsforlaget. Oslo

Ericsson, K. (1996) Drift og dyd. Kontrollen av jenter på femti-tallet. Pax. Oslo

Fjermeros, H. (1999) Om hundre år er allting glemt. Emma Hjorts Hjems historie 1898-1998. Universitetsforlaget. Oslo

Goffman, E. (1963) Stigma: Notes on the management of spoiled identity. Prentice Hall. New Jersey

Goffman, E. (1967) Anstalt og menneske. Pauladan Forlag. København. (Originalutg. 1961: Asylums. Essays on the Social Situation of Mental Patients and Other Inmates. Doubleday-Anchor. New York)

Haugen, E. (1937) Dansk åndssvakeforsorg. Inntrykk fra en studiereise. Socialt Arbeid, 11.

Grunewald, K. (1971) Människohantering på totala vårdinstitutioner. Natur och Kultur. Stockholm

Haugen, E. (1939) Psykiatriske undersøkelser av elevene ved Toftes Gave, Bastøy og Bærum skolehjem. Oslo

Haave, P. (2000) Sterilisering på medisinsk grunnlag og sammenhengen mellom eugenikk og humangenetikk. Norges forskningsråd. Oslo

Haave, P. (2000) Sterilisering av tatere 1934-1977. En historisk undersøkelse av lov og praksis. Norges forskningsråd. Oslo

Kanner, L. (1968) Den psykiske utvecklingsstörningen. Vårdens och forskningens historia. Stockholm

Kristiansen, K. (1994) Normalisering og verdsetjing av sosial rolle. Kommuneforlaget. Oslo

Lemert, E.M (1951) Social pathology:A systematic approach to the theory of sociopathic behavior. Mc Graw-Hill. New York

Lundbeck, E. (1987) A new generation of women: progressive psychiatrists and the hypersexual female. Feminist Studies, 13.

Roll-Hansen, N. og Gunnar Broberg (1996) Eugenics and the welfare state. Sterilization policy in Denmark, Sweden, Norway and Finland. Michigan State University Press

Rosenberg, A.(1998) Den nye kommunale særomsorgen for mennesker med psykiske utvilingshemninger – Særomsorgens framvekst og konsekvenser. Rapport nr. 4. Høgskolen i Østfold

Rønn, E.M. (1996) De fattige i ånden. Etnologiske studier. Museum Tusculanums Forlag. København

Sandvin, J., Söder, M., Lichtwarck, W. & Magnussen, T. (1998) Normaliseringsarbeid og ambivalens. Bofellesskap som omsorgsarena. Universitetsforlaget. Oslo

Scheff, T.J. (1966) Being mentally ill: A sociological theory. Aldine. Chicago

Scheff, T.J. (1967) Mentall Illness and Social Processes. Harper & Row. New York

Schur, E.M. (1984) Labelling Women Deviant: Gender, Stigma and Social Control. Random House. New York

Seip, A.L. (1994) Veiene til velferdsstaten. Norsk sosialpolitikk 1920-75. Gyldendal. Oslo

Simonsen, E. (2000) Vitenskap og profesjonskamp. Opplæring av døve og åndssvake i Norge 1881-1963. Doktoravhandling. Unipub forlag. Oslo

Söder, M (1979) Anstalter för utvecklingsstörda. En historisk-sociologisk beskrivning av utvecklingen1866-1944. ALA. Uppsala

Syse, A. (1996) Rettssikkerhet og livskvalitet for utviklingshemmede, rettigheter, vern og kontroll som rettslige virkemidler. Ad notam Gyldendal. Oslo

Tranøy, J. (1993a) Rasehygienens gjennombrudd i vestlige demokratier, Materialisten, 1/2.

Tranøy, J. (1995) «Mindreverdig anlegg» – om sterilisering av taterjenter på skolehjem, Materialisten, 2/3.

Tranøy, J. (2003) Usedelighet og samfunnsfare..Seksuelt utfordrende atferd og medisinske inngrep innen åndssvakeomsorgen i 1940-og 1950-årene. Unipub forlag. Oslo

Tøssebro, J (1992) Institusjonsliv i velferdsstaten, levekår under HVPU. Ad notam Gyldendal. Oslo

Ødegård, Ø. (1931) Organisasjon av den psykiatriske barneforsorg i Amerika. Tidsskrift for Den norske Lægeforening, 51(5)

Wolfensberger, W. (1969) Twenty predictions about the future of residential services in mental retardation, Mental Retardation, 7(6).

[1] Brev fra Christoffer Lohne Knudsen, Sosialdepartementet, Helsedirektoratet – Kontoret for Psykiatri, 19.8.1954 til fylkeslægen i Oppland ad opptak i åndssvakeomsorgen. Brevet funnet i boks 3, pasientjournaler, pasienter død før 1966, arkivmateriale Emma Hjorth Hjem, Statsarkivet, Oslo.

[2] I journalanamnesen opplyses: ”kastrert på grunn av ekshibisjonisme. Tendensen har senere ikke vist seg, men er urolig.” (1929)

[3] Direktoratet for skolehjemmene. Eske 47. Innstilling fra Kontoret for Psykiatri, Helsedirektoratet. Undertegnet Wilhelm Hoffman 6. februar 1947. Sitat side 3-4

[4] Direktoratet for skolehjemmene. Eske 47. Innstilling fra Kontoret for Psykiatri, Helsedirektoratet. Undertegnet Wilhelm Hoffman 6. februar 1947. Sitat side 3-4