Drapsmistenkt mor, dårlig nytt for alenemødre



Nyheten om en 38-årig alenemor som det antas at forsøkte å drukne sin fem år gamle datter i badekaret i en leilighet på Majorstuen er dårlig nytt for alle alenemødre. De risikerer nå å bli betraktet som potensielle barnemordere av både barneverntjeneste og helsemyndigheter. Konsekvensen kan bli at flere barn tilhørende alenemødre vil bli tvangsfjernet på ytterst tynt grunnlag, som for eksempel, hvis mor en gang har vært sykmeldt for depresjon. Barnevernerne vil presse alenemødre til å akseptere hjelpetiltak, da gjerne i form av diverse utredninger i regi av barnevernoppnevnte psykologer. Utfallet er da gitt på forhånd. Psykolograpporten eneste hensikt er å gi faglig legitimitet til barnevernets forhåndsdom av moren. Barnevernet feller som kjent strenge dommer over familier de kommer i kontakt med. Det er ikke mye som skal til før barnevernet mener såkalt ”omsorgsplassering” vil være beste løsning. Det skal visstnok være til barnets beste å bli fratatt sine naturlige foreldre og bli plassert blant fremmede. Selv om forskning viser at det er uhyre traumatisk for barn å bli tvangsfjernet fra sine foreldre, er dette en løsning barnevernet ofte foretrekker.

Terskelen for å fjerne barn er lav. Det kan av og til virke som om terskelen er høy, nettopp på grunn av slike tragedier som det antatte drukningsforsøket i badekaret. Folk vil tro at når barnevernet ikke har grepet inn tidligere i et slikt alvorlig tilfelle så er det en indikasjon på at det skal svært mye til før de griper inn. Sannheten er dessverre at barnevernet foretrekker å gripe inn i tilfeller hvor ”omsorgssvikten” kan bestå av at mor og barn ikke hadde øyenkontakt i et sekund da den barnevernoppnevnte psykologen mente at de burde ha hatt det. Fravær av spontant smil kan også, ifølge barnevern-psykologene, være god nok grunn til å foreslå omfattende hjelpetiltak. Om hjelpetiltakene har noen effekt er en annen sak. Moren som mistenkes for å forsøkt å drukne sin lille datter hadde mottatt psykiatrisk hjelp i flere år, og ble av psykiatrisk sykepleier vurdert til å være ”stabil” to dager før drapsforsøket. Hva er hensikten med intensiv psykiatrisk oppfølging når man likevel ikke klarer å hindre alvorlig omsorgssvikt, som jo et drapsforsøk er? Barneverntjenesten og psykologene synes å mangle evne til å plukke ut de alvorlige tilfellene. De favner så vidt at i prinsippet vil nesten enhver alenemor anses å ha behov for hjelpetiltak.

Det voldsomme antallet såkalte ”bekymringsmeldinger” gjør det vanskelig å fange opp reelle tilfeller av barnemishandling. Enhver melding tas like alvorlig, og lik tyvfiskerne i Barentshavet lar barnevernerne fisken (klientene) råtne i trålen. Det er nemlig ikke skadefritt å iverksette full undersøkelse og pålegg om hjelpetiltak mot uskyldige klienter. Belastningen ved barnevernets undersøkelse er meget stor, og undersøkelsesfasen vil av de fleste oppleves som både nedverdigende og krenkende. Ikke minst sendes det en klar melding til barna om at foreldrene er maktesløse med hensyn til å forsvare dem mot samfunnet. Barnevernerne har så stor makt at de kan trenge seg inn i hvilket som helst hjem – mot foreldrenes ønske. Barnas tillit til at foreldrene kan beskytte dem vil få et grunnskudd når de ser hvordan foreldrene trues og presses. Verst er det selvfølgelig for de barna som med tvang, ofte ved hjelp av politiet, blir tatt fra sine hjem. De vil bli traumatiserte og vil måtte slite med sorgen over å ha mistet kontakten med sin familie. Barnevernet vil bortforklare sorgreaksjonen ved å si at barnet allerede var skadet da det ble fjernet, men dette holder ikke stikk i praksis. Især for barn som har hatt en mindre bra oppvekst, vil det være enda mer traumatisk å miste den ene tryggheten de har: nemlig foreldrene og hjemmet sitt. Slike fakta bryr barnevernerne seg lite om. Deres agenda er ikke å hjelpe familier til å fungere bedre, men å oppløse dem. Da er tragiske hendelser som drukningsforsøket en kjærkommen mulighet som brukes for alt den er verdt av barnevernet for å kreve mer ressurser til barnevernet og mindre rettssikkerhet for barn og foreldre – dette selv om hjelpetiltakene har null eller negativ effekt, og tvangsfjerningene av barn har blitt vår tids store overgrep på linje med behandlingen av taterne for noen årtier siden.