10.11.05

Barnevernets Home-Start Familiekontakt - Farlig hjelp

 

”Å søke hjelp er intet svakhetstegn. Det er å vise styrke. I alle mennesker finnes en kjerne av redsel, usikkerhet og sorg. Å våge å erkjenne dette er et tegn på sunnhet. Den som stadig holder masken er egentlig i faresonen…”.

Slik lyder Home-Start familiekontakts propaganda-linje. Foreldre som enten sliter med å få endene til å møtes, har kronisk syke barn, som noen gang har følt det slitsomt å ha barn eller som simpelthen ønsker å være best mulig foreldre skal narres til å ta kontakt med noe de tror er et uforpliktende hjelpetilbud. I virkeligheten er det barnevernet som står bak Home-Start familiekontakt.

De fleste foreldre vet at det er farlig å komme i kontakt med barnevernet, for mange har hørt om alle barna som urettmessig har blitt fjernet fra sine foreldre. Derfor er det desto mer urovekkende at barnevernet på denne måten søker å føre godtroende og naive foreldre bak lyset. Foreldre blir lurt til å ta kontakt med noe de tror er et uskyldig og uforpliktende tilbud om hjelp og gode råd angående barneoppdragelse.

Den hjelpende hånden kan imidlertid fort vise seg å være en knyttneve, for det foreldrene ikke vet er at barnevernet på denne måten tilegner seg, for dem, verdifull kjennskap til familien. Opplysninger om familien kan brukes til å åpne undersøkelsessak, som i henhold til lovverket gir barnevernet vide fullmakter. Det familiene kan ha fortalt om problemer med hensyn til spising og legging av barna vil av barnevernet kunne konstrueres til alvorlige adferdsvansker.

Dersom foreldrene er så naive at de forteller at de er slitne av å bringe og hente i barnehagen hver dag vil barnevernet raskt konkludere med at familien behøver midlertidig eller varig avlastning. Dette er ofte “hjelp” som foreldre verken har bedt om eller ønsker. Det man kunne trengt var mer kontantstøtte eller lavere skatter slik at en av foreldrene, fortrinnsvis mor, kunne være hjemme og passe barna. Slik ville foreldrene unngå stress. En av barnevernets kjepphester er at alle barn, selv ett-åringer, trenger et “pedagogisk tilbud”. Derfor er det maktpåliggende for barnevernet å vekke barna grytidlig om morgenen for å sende dem ut av hjemmet. Lek i hjemmet er ikke pedagogisk, selv om lekene er aldri så pedagogisk riktige og mor er både intelligent og velutdannet. I likhet med hjelpetiltak er pedagogisk tilbud et av barnevernets mange evfemismer for kontroll og overvåkning. Barn av innvandringsforeldre kontrolleres under dekke av at de skal integreres.

Kartleggingen av familien vil avdekke dens svakheter. Svake sider vil bli forstørret mens sterke sider vil bli nedtonet eller utelatt, i tråd med det statlige idealet om at foreldre er sårbare og stakkarslige geleklumper, som trenger barnevernernes støtte. I en fortrolig atmosfære vil foreldrene bli oppfordret til å betro seg til sin nye hjelper og være fullstendig åpne, uvitende om at hjelperen er en ulv i fåreklær og at alt de sier senere vil bli brukt mot dem. Bak den vennlige masken skjules en aggressiv og hatsk person med stort personlig maktbegjær. Hjelperen vil misbruke fortroligheten og alle opplysninger vil bli vridd og vrengt på for å underbygge luftige spekulasjoner om omsorgssvikt. Psykologuttalelse vil bli innhentet for å gi spekulasjonene faglig legitimitet. Familien vil bli utredet helt til spekulasjonene ikke lenger er spekulasjoner men “sannhet“.

Den innsmigrende og tilsynelatende vennlige barnevernspsykologen er nemlig kjøpt og betalt av sin arbeidsgiver for å konkludere med at foreldrene ikke er “gode nok omsorgspersoner“. Omsorgssvikten foreldrene skal ha gjort seg skyldige i kan bestå i forholdsvis små avvik fra barnevernets uoffisielle norm for TV-titting, leggetider og spising. Avvik fra normen blir til henholdsvis “feilstimulering”, “manglende grensesetting” og “spiseproblemer” som utgjør omsorgssvikt. Barnevernet har nå skaffet seg grunnlag for å pålegge familien tvangstiltak og domstolene fradømmer foreldre barna deres kun på grunnlag av psykolograpporter.

Dårlig personkjemi mellom foreldrene og hjelperen kan være den reelle utløsende faktor for melding om bekymring til barnevernet. Hjelperen kan oppgi intuisjon eller magefølelse som grunnlag for påstandene om at noe er galt med familien. Det er det som på svensk kalles “tyst kunnskap” og har vært brukt av barnevernet for å tvangsfjerne barn fra hjemmet. Fakta er av underordnet betydning, og jus er underordnet psykologi og barnevernfaglig innsikt. Foreldrenes rettssikkerhet er illusorisk.

Det er derfor ytterst risikabelt å gi barnevernet tilgang til familien. I motsetning til reality-showet Nanny-hjelpen har nemlig barnevernet stor makt og myndighet. Dersom foreldrene misliker Nanny-hjelpens forslag til løsninger, så som den omdiskuterte time-out metoden, så er det bare å takke farvel. Noe tilsvarende går ikke med barnevernet. Har barnevernet først fått en oppfatning om at foreldrene behøver hjelp, så er det vanskelig, om ikke umulig, å unnslippe. Barnevernet er meget pågående og vil starte en kampanje med telefonterror for å tvinge foreldrene i tale. De vil komme på uanmeldte besøk og tiltvinge seg adgang til hjemmet. Derfor må alle ansvarlige foreldre bestemt takke nei til alle tilbud om “hjelp” fra organisasjoner med tilknytning til barnevernet. Barnevernet er en altfor farlig instans til at man kan blottlegge eventuelle problemer i familien. Konsekvensene kan bli større enn man kan forestille seg, for familien vil raskt miste kontroll over situasjonen.

Hjelpen som tilbys vil være kontroll- og overvåkningstiltak som virker utmattende og krenkende. Dersom foreldrene var slitne da de tok kontakt med Home-Start familiekontakt, vil de ha behov for krise-psykiatri etter noen måneder under barnevernernes omsorg. Familiens synspunkter vil bli totalt ignorert eller forvrengt. Bedreviterne fra barneverntjenesten vil tre sine fordommer og forkvaklede meninger ned over hodet på foreldre og barn. Barnevernerne er vant til å skalte og valte med familier, og de støtter hverandre, ikke familien. Løsningen deres på de fleste livsproblemer er å fjerne barna. Dersom foreldrene gjennomgår en samlivskrise og betror seg til den barnevern-tilknyttede hjelperen, vil kunnskapen om denne svakheten bli maksimalt utnyttet. Splitt (familien) og hersk, er barnevernets favoritt-strategi. De angriper gjerne når ofrene befinner seg i en vanskelig livssituasjon. Akkurat en slik situasjon som mange av foreldrene som kunne tenkes å be om profesjonell hjelp, befinner seg i. En familiekrise er som oftest over i løpet av noen måneder, men barnevernets tiltak kan få følger for familien i ti-år. En mor som har løpt med et barn på armen, vil få diagnosen “sliten”, men sliten betyr på barnevernets sprog ikke fysisk trett, men psykisk utslitt. Dermed er det ifølge barnevernet, behov for avlastning, ansvarsgrupper og råd og veiledning, selv om alt moren trenger er en pust i bakken og en dusj. Dersom foreldrene motsetter seg barnevernets pågående tilbud om “hjelp”, så får de høre at de ikke samarbeider eller at de yter patologisk “motstand”. Da vil barnevernet søke å få foreldrene i posisjon slik at de kan “motiveres” eller rettere sagt presses til å bli barnevernklienter. En slik prosess vil bryte ned familien psykisk og i beste fall føre til sterkt redusert livskvalitet.

Barnevernets betraktningsmåte er alltid ovenfra og ned. Foreldrene og barna er deres objekter mens de selv er subjekter. Kommunikasjonen er unilateral. Foreldrene forventes å lytte til barnevernernes “råd og veiledning”, som ofte ikke består av annet enn barnevernernes personlige synsing. Motforestillinger tillates ikke. Da vil det hete seg at foreldrene trenger langvarig psykologisk hjelp for å bli kvitt sine problemer. Barnevernets propaganda om at de møter sine ofre med respekt og verdighet, er bare svada. Den skjeve maktfordelingen gjør at foreldrene med rette føler seg redde og intimiderte overfor de skråsikre og belærende barnevernerne.

Å søke hjelp hos barnevernet er et svakhetstegn. Da styrker du barnevernernes makt. I alle mennesker finnes en spire av håp, tro og kjærlighet. Barnevernerne vil ta dette fra deg. De vil få deg til å føle redsel, usikkerhet og sorg. De skjuler seg bak en maske av godhet, men masken skjuler ondskap.

*