10. oktober 2005

Samfunnets skyld når barnevernsklienter havner i fengsel?

Barneombud Reidar Hjermann er ute og eksponerer det triste fjeset sitt i media igjen (for å rettferdiggjøre stillingen og lønnen sin). Han hevder denne gangen, i Aftenposten 9.10. at når barn, det vil si unge under 18 år ifølge FN’s barnekonvensjon, havner i fengsel så er dette et eksempel på at ”samfunnet ikke har tatt sitt ansvar”.

Overskriften på artikkelen i papirutgaven ”Barn sitter på glattcelle” vekker opprørende assosiasjoner til 10-12 åringer som vansmekter i nakne fengselsceller. I virkeligheten dreide det seg om en 17-årig ung mann som kan være måneder unna sin 18-års dag. Mennesker infantiliseres når øvrigheten finner det hensiktsmessig. Ungdom eller tenåring hadde vel vært en mer dekkende betegnelse for en 17-åring, men hos barnevernet varer barndommen helt til myndighetsalder. I tillegg kan såkalt ettervern innvilges dersom ”kontrakt” med barnevernet inngås før ungdommen fyller 18 år. Ettervernet består ofte i kun en utredning av hvorvidt tiltak er nødvendige. Der hvor tunge økonomiske tiltak er nødvendige, så som utdannelse og bolig, blir hjelp avslått og ungdommen henvist til sosialkontoret. Etter år i barnevernets varetekt er den unge blitt opplært til hjelpeløshet. Videre blir barnevernklienter hjernevasket til å bryte kontakten med sin naturlige familie slik at de ofte står totalt alene når de fyller 18 år. I de tilfeller der unge barnevernsklienter blir gravide og føder barn tar barnevernet heller spebarnet og lar den tidligere klienten seile sin egen sjø, nå som hjelpetiltakene deres har hatt sin effekt. Hensikten helliger midlet, og barnevernets hensikt er å trygge sine egne arbeidsplasser mens midlet er barn og foreldre. Barnevernsklienten går fra å bli omtalt som ”jenta” til å bli omtalt som ”mor”. Barnevernet beholder uansett kontrollen over hennes liv nå som de har sikret seg hennes barn, og den unge kvinnen får en trist og vond start på voksenlivet.

Tilbake til den unge mannen som fikk besøk av Reidar Barneombud på cella. Han hadde 6-7 års ”karriere” i barnevernet bak seg da han havnet bak murene. Forskning viser at barnevernsbarn er mer utsatt for å bli kriminelle enn barn i risikofamilier. Barnevernets tiltak har med andre ord en negativ effekt. Likevel legger Reidar Hjermann skylden på ”samfunnet”. Dette kan for så vidt være riktig all den stund barnevernet er en del av samfunnet, men det er neppe barnevernet Reidar mener å kritisere. Tvert imot mener han at mer oppfølging fra barnevernets side, så som besøk i fengselscellen av representanter fra barnevernet vil være positivt for ungdommen. Barnevernets tiltak for å hindre tilbakefall blant unge kriminelle – Stifinner’n junior – har vært særdeles mislykket; 90 % av de unge falt tilbake. I Reidars verden eksisterer knapt begrepet ”personlig ansvar”. Ingen skal holdes ansvarlig for sine handlinger og ingen skal være ansvarlig for sin egen lykke. Egen lykke er uviktig for barnevernet, for de påstår å kjenne de unges behov bedre enn de unge kjenner behovene sine selv.

Barnevernets ”arbeid” har slette resultater og fungerer i dag som en rekruttskole til fengsler og sosialkontorer. Forskning viser at barn og ungdom hadde kommet bedre ut dersom de hadde fått slippe inngripen fra barnevernet. Barnevernet verner først og fremst sine egne trygge (kvinne-) arbeidsplasser. Det er på tide at forskningsresultater tas på alvor både av den femte statsmakt og de bevilgende myndigheter slik at barnevernets breking om mer midler til sin ødeleggende virksomhet kan få det tilsvaret det fortjener, nemlig nei. Barnevernet må nedbygges og familier må få lov til å bli gjenforent. Familien er hjørnestenen i samfunnet, ikke barnevernet. Så får heller Reidar Barneombud sutre over at han er blitt arbeidsledig.