BarnasRett.no 24.02.09   Hvordan det gikk galt...   Av Liana. I 2007 fikk jeg nervøst sammenbrudd og kom i kontakt med Holmlia DPS. Jeg hadde mistanker om PTSD, etter en voldtekt tidlig i 2006 samt et brudd med min daværende kjæreste, som jeg hadde vært sammen med i over et år. Han hadde bare tatt masse penger fra meg og kunne aldri komme på besøk. Han bodde i utlandet. Jeg ble sendt til en utredning ved TOP-teamet på Ullevål. Der hadde jeg samtaler med jevne mellomrom, samt tester og MR av hjernen. Alt i alt har denne utredningen tatt en drøy måned. Alle testene, samt MR, var helt normale og tydet på at jeg ikke hadde noen forstyrrelser. Basert på samtalene jeg og utrederen hadde (det var endel misforståelser der...) fikk jeg en feil diagnose som jeg ikke fikk kjennskap til før det var for sent. 4.januar 2008 fant jeg ut at jeg var gravid. Barnefar hadde da forlatt meg 3 uker før det, etter en dum krangel. Jeg var fortvilet og visste ikke hvordan min familie skulle ta det. Jeg ville ikke ta abort, da hjertet til fosteret hadde allerede begynt å slå, og det var et levende vesen jeg ikke ville drepe. Derfor fortalte jeg dette til min psykolog på Holmlia DPS. Jeg fikk da tilbud om et opphold på mødrehjem etter fødsel. Jeg ble lovet gratis leilighet, mat og all den hjelpen jeg skulle trenge. I februar 2008 var jeg på omvisning på Nanna Maries Hjem. Men der var det personale kun på dagtid, og jeg var bekymret for om noe skulle gå galt på nattestid og at jeg ikke kunne få den hjelpen jeg trengte. Da fikk jeg tilbud om et døgnbemannet mødrehjem. Men da måtte jeg skrive under på at jeg skulle inngå et samarbeid med barnevernet. Jeg prøvde å lete etter informasjon på nettet, men fant bare positive beskrivelser av mødrehjem og barnevernet. Da det de egentlig driver med, holdes skjult. Jeg gikk med på å flytte på Aline Spedbarnsenter i forkant av fødselen, for å bli kjent med personalet. Men jeg følte et stort ubehag av å være der. Et ubehag jeg ikke kan forklare. Jeg savnet min mor. Kun tre dager etter innflyttingen returnerte jeg hjem igjen. Da bestemte jeg meg for at jeg ikke trengte noe mødrehjem, jeg ville bo sammen med min mor. Hun skulle gi meg den hjelpen jeg trengte når det gjaldt omsorg for det kommende barnet. Men da var det for sent. "Enten flytter du tilbake på Aline sammen med babyen din rett etter fødselen, eller så kan vi fatte et vedtak om plassering av barnet i beredskapshjem. Vi er bekymret, og det er en sjanse vi ikke ønsker å ta." - Saksbehandleren i Nordstrand Barneverntjeneste. Jeg brøt sammen den dagen. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Det var frivillig tvang. Jeg måtte gå med på noe jeg ikke ønsket, for å unngå en stor tragedie. Så kom den dagen jeg skulle på sykehuset for å føde. Jeg var veldig lei meg, for jeg visste at jeg ikke kunne komme hjem på åtte uker. Men jeg skulle holde ut, og etter de åtte ukene skulle jeg komme hjem sammen med min lille datter. Men slik gikk det ikke. Barnevernet trodde ikke på at jeg faktisk var frisk og at diagnosen var feil. Gjennom oppholdet på Aline har de mishandlet meg psykisk med den hensikt å få frem en "syk" reaksjon, noe de ikke fikk. De fulgte nøye med på meg, sa bare negative ting og skrev rapporter om hver minste lille skritt jeg tok. Og rapportene inneholdt bare det negative, ikke et ord positivt. Jeg har aldri fått høre hva jeg fikk til, bare det jeg ikke fikk til. F.eks. har de skrevet ned at jeg rett etter å ha kommet inn, fant en pille på gulvet og syntes det var morsomt (var litt hormonell). Og dette brukte de altså imot meg for å beskrive meg som ustabil. Jeg har også en gang, i en helt vanlig, vennlig samtale over middagen (måtte jo være på talefot), fortalt en av de ansatte om uhellet med barnevogna (da hjulet datt av på Oslo City) og det endte med at de skrev at jeg har vært på steder jeg fikk beskjed om å ikke ferdes med lillesnuppa, bl.a. Oslo City. Enda det kryr av barnevogner der, særlig i rushtiden! En av mine beste venninner fikk også dårlig behandling og var vitne til hva jeg ble utsatt for. Hun fikk ikke lov å besøke meg for mye eller overnatte fordi de skulle følge med på meg alene sammen med barnet. Og det hjalp ikke at venninna mi ikke kunne overnatte hjemme på grunn av oppussing, og at søstera hennes hadde kastet henne ut, de sa det ikke var deres sak og heiv henne ut, rett og slett. En dag var moren min på besøk. Hun foreslo at jeg skulle bruke brystpumpe for å få melkeproduksjonen bedre igang. En av de ansatte sa at dette ikke var nødvendig. Datteren min ble ikke veid før og etter et måltid, og jeg fikk aldri vite om jeg hadde nok melk, og om hun fikk nok næring. Jeg tenkte at jeg kunne komme meg gjennom de 8 ukene jeg skulle være der, for lillesnuppa sin skyld, for at hun skulle være hos meg tilslutt, jeg drømte om å komme hjem med henne og telte dagene som var igjen. Jeg holdt ut og gjorde alt som de sa. Men stresset og følelsen av å være konstant overvåket gjorde at jeg fikk dårligere hukommelse. Og det ble for mye for meg så jeg gråt endel for meg selv. Jenta mi gav meg mot til å kjempe videre, og bevise at hun kan være hos meg. Jeg var der for hennes skyld, uansett hvor dårlig behandling jeg fikk. Jeg ble så mishandlet psykisk på Aline, at jeg bare tre uker etter innflyttingen mistet melken i brystene og datteren min la på seg bare 65 g på ei uke. Jeg hadde da begynt med morsmelkerstatning. Men... En dag følte jeg at noe var galt. Veldig galt. Jeg hadde en forferdelig angst. Min datter var da bare fire uker gammel. Den dagen møtte jeg ei venninne. Jeg begynte å gråte. Hun gav meg nummeret til advokatkontoret hun brukte, og sa at jeg skulle skaffe advokat NÅ. Da jeg kom tilbake til Aline, snakket jeg med en annen som var fanget der. Hun bodde der sammen med sin samboer, og de hadde fått en sønn to uker etter at jeg fikk min datter. Kvinnen foreslo at jeg kunne bli med henne til hennes advokat dagen etter. Men... Neste dag skulle jeg nemlig på ansvarsgruppemøte, klokken ti på formiddagen. Saksbehandleren min sa at det skulle bli et noe annerledes møte enn jeg kanskje hadde forventet. Jeg skulle akkurat til å spørre om hvor høy terskelen for omsorgsovertakelse er, og om jeg var i faresonen. Men jeg kom ikke til ordet før jeg fikk sjokkbeskjeden. "Vi har bestemt at hun ikke kan være hos deg lenger." - sa saksbehandleren. Hun la til at begrunnelsen var at hun var konstant sulten og jeg ikke klarte å ta vare på henne og se hennes behov. Mer husker jeg ikke... Jeg ble svimmel. Det var like før alt ble svart. Jeg klarte å få ut ordene "Hvorfor?", "Det skjer ikke!", "Er det i det hele tatt noe jeg kan gjøre?" og "Da er livet mitt slutt, jeg kan altså gå og henge meg?!" Enda jeg aldri har hatt selvmordstanker. Da sa saksbehandleren at jeg hadde gjort alt jeg kunne, men klarte det ikke. Tårene strømmet som et foss. Jeg knakk sammen. Saksbehandleren gav meg en konvolutt med noen papirer jeg skulle lese når jeg var klar for det. Jeg gråt veldig mye, og ingen brydde seg. Det var fire personer tilstede på møtet i tillegg til meg. De bare satt og så på meg som på en fange som blir torturert. Det var nesten så de fikk en slags tilfredsstillelse av det. Heldigvis var den psykiatriske sykepleieren min der og trøstet meg. Alle andre på møtet bare satt der og så på som om det var et show. Jeg fikk valget mellom å dra hjem, legges inn på psykiatrisk avdeling eller avlastningsavdeling, eller forbli på Aline til over helgen. Jeg orket ikke å være på mødrehjemmet da alt der minnet meg om min lille, som ikke lenger var med meg. Jeg fikk hverken telefonnummeret eller adressen til beredskapshjemmet som tok barnet. Ikke engang om datteren min skulle bo i byen eller utenfor byen, ingenting. Jeg visste bare hva hun het, hun som fikk jenta mi. Jeg fikk møte henne og prate med henne. Tårene rant, og jeg så ikke ut. Men jeg brydde meg ikke. Jeg var i stort sjokk. Jeg fikk ta farvel med datteren min når jeg var klar for det. Den psykiatriske sykepleieren min ringte etter en drosje, og vi ble kjørt til Holmlia DPS. Jeg skulle ha akutt suicidalvurdering, samt finne ut hvor jeg skulle være den helgen. Jeg gav klar beskjed om at jeg ikke ønsket å være på Aline. Den kvelden ble jeg plassert på avlastningsavdelingen ved Josefinesgate DPS. Dette for at jeg ikke skulle finne på å skade meg eller ta livet av meg. Jeg måtte skrive under på at jeg skulle si ifra med en gang jeg fikk selvmordstanker, eller tanker om å skade meg. Ei venninne kom på besøk og trøstet meg. Jeg ringte mamma. Mamma ringte pappa. Og sammen dro de med en gang dit jeg var. Vi gikk til Aline og hentet det jeg hadde av ting der. Samt barnevogna. Denne var det mamma som trillet. Jeg klarte ikke. Nå var vogna full av ting, isteden for at min lille datter skulle ligge der. Det var overhodet ikke slik jeg hadde forestilt meg hjemreisen. Mamma spurte en av de ansatte på Aline om slike ting skjer ofte. Hun fikk til svar at ja, det skjer... Da vi hentet tingene, hadde jeg vurdert hvor jeg skulle overnatte. Da bestemte jeg meg for å skrive meg ut fra avlastningen og flytte hjem til mamma. Jeg orket bare ikke å være alene på rommet på avlastningen. Jeg måtte ha noen med meg døgnet rundt. Barnevogna ble plassert på loftet, gjemt bak noen esker og poser, for at jeg ikke skulle se den og få det dype såret revet opp igjen. Jeg har lest vedtaket, og det var 3 sider med bare grusomheter om hvor forferdelig mamma de mente jeg var. Mamma var hos meg hele den natta. Hverken jeg eller hun hadde klart å sove natt til lørdag. Jeg lå bare og tenkte på at den lille jenta mi befant seg et eller annet ukjent sted der ute uten at jeg kunne gjøre noe. Jeg savnet henne enormt. Jeg hadde gråtetokter og måtte ta beroligende nesten hele tiden. Jeg gråt sammenhengende i ti dager, med tanke på alle fine minner jeg hadde med den lille jenta mi. Det som skjedde den fredagen, var det absolutt verste jeg noen gang hadde opplevd. Øynene mine hadde hovnet opp på grunn av all gråten, matlysten var borte (mamma måtte tvinge i meg mat, for jeg skulle være sterk) og jeg så ikke ut. De sa jeg kunne se henne en gang i uka. Møtene skulle avtales med barnevernet og holdes på et nøytralt sted ikke langt fra hvor jeg bor. Første samvær fant sted en uke og en time etter at tragedien rammet meg og min familie. De har brutt sitt løfte. De sa en gang i uken, men drøyet det til over en uke... Mandagen etter den verste helgen i mitt liv, har jeg snakket med en advokat min venninne anbefalte, og barnefaren ble straks informert om det som hadde skjedd. Han sa at han og familien hans skulle gjøre alt de kan for barnet. En ide var at hans familie skulle overta omsorgen, hvis ikke mine foreldre kunne få den. Men de ble totalt overkjørt. Det var ikke snakk om at de skulle få en sjanse. Jeg har tapt i fylkesnemnda. De la stor vekt på løgnene Aline hadde produsert om meg. Jeg trakk så akuttsaken. Jeg ville ikke tilbake til Aline igjen. Den sjansen tok jeg ikke. Jeg koblet inn barnefar. Med en gang farskapstesten var positiv, skrev jeg over omsorgen på ham. Dermed unngikk vi det verste som kunne skje - plassering i fosterhjem. Så nå er jenta mi hos pappaen sin. Der er hun trygg, hos sin egen familie. Og jeg får mer samvær enn jeg hadde fått ellers. Pappa har nå flyttet inn til min mor og meg. På rommet har jeg en dobbeltseng, og mamma sover sammen med meg den dag idag, i tilfelle jeg får flashbacks eller våkner i panikk. For man vet jo aldri. Jeg sliter ofte med mareritt om at jeg vender tilbake til Aline. At jeg er innestengt der. Eller at jeg snakker med andre der og advarer dem mot det de har i vente. En gang har jeg drømt om at jeg stod på talerstolen og prøvde å få frem det de driver med. Men ingen hørte på meg... For jeg er alene. Det stjeles omtrent 8 000 barn i Norge hvert år. For hvert barn som stjeles, lider det i gjennomsnitt 75 pårørende. Da kan du regne ut selv hvor mange mennesker som er uskyldige ofre for disse skjulte overgrepene...