26. februar 2006
Myndighetenes omvendt-aksjoner ved "barnekidnapping"
Av Marianne Haslev Skånland
I en artikkel "Kidnappet datter - slapp straff" (TV2 Nettavisen 23.02.06) beskrives en sak hvor en mor, med mistanke om incest som begrunnelse, har tatt barnet vekk fra faren og reist ut av landet.
Siktelse, arrestordre og utleveringsbegjæring har fulgt, med henvisning til § 216: "Med fengsel inntil 3 år straffes den som bevirker eller medvirker til at en umyndig ulovlig unndras eller holdes unndratt fra sine foreldres eller andre vedkommendes omsorg. Under formildende Omstændigheder kan Bøder anvendes. Offentlig Paatale finder alene Sted efter Begjæring af nogen fornærmet."
England har godtatt utlevering til Norge men på betingelse av at barnefaren, som er den fornærmede i saken, frafaller kravet om straff, hvilket han gjør. Men nå må han selv gå til sak for å få til en ordning som forhindrer at moren drar av gårde med barnet en gang til.
*
Faren og farens advokat Erling Flisnes ønsker nå en lovendring slik at det blir statens og ikke foreldrenes ansvar å begjære straffeforfølgelse, eventuelt andre tiltak, i slike saker. "- Hvorfor skal det være min plikt når dette strengt tatt er noe offentligheten burde hjulpet meg med? Det offentlige burde tatt bedre vare på personer som havner i en slik situasjon, sier faren."
Det er lett å være enig i at staten burde ta en del byrder for den befolkning den skal tjene, istedenfor å overlate til hver enkelt privatperson å måtte aksjonere for sine rettigheter mens staten villig vekk bruker store ressurser (våre penger) på å "forsvare fellesskapets interesser" overfor harmløse enkeltmennesker - gjennom kommune- og statsadvokater og store administrative etater.
Hvis barnefaren i artikkelen kaster et blikk på hva de samme statlige myndigheter gjør i saker hvor det er myndighetene som er "andre vedkommende" med rett til å stå for omsorgen for barnet, kunne han få vann på mølla. I saker hvor barn flykter fra fosterhjem og barnehjem og prøver å komme seg hjem til sine foreldre, og i saker der fortvilete foreldre redder sine enda mer fortvilete barn ut av barnevernets grep ved å flykte innenlands eller utenlands, er det ingen grenser for hva som settes inn av etterlysning, politi og straffereaksjoner, for eksempel 6-8 barnevernere og politifolk som reiser ubegrenset lange veier for å tvinge tilbake i barnevernets makt barn som bare ønsker å være hos foreldrene. Der er det ikke grenser for hva som øses ut.
Det er heller ikke få tragiske saker som er begynt som vanlige barnefordelings-konflikter, men hvor en forelders forsøk på å mobilisere barnevernet mot den andre forelderen har gitt barnevernet anledning til å komplisere situasjonen ytterligere med sine "utredninger" og "vurderinger", en anledning barnevernet oftest griper begjærlig, og som ikke helt sjelden ender med at de berøver barnet begge dets foreldre og tvangsplasserer det i fosterhjem.
Det burde ganske riktig være omvendt: Staten burde la barn som flykter fra barnevernet til, eller sammen med, foreldrene, i fred. Og politi og rettsapparat burde om nødvendig gå til ordrenekt istedenfor å danse villig etter barnevernets pipe. I barnefordelingssaker kunne det derimot være mere grunn til at det offentlige grep inn og sørget omhyggelig for at barnet fikk beholde begge foreldrene i sitt liv.
Barne-saker er ikke det eneste området hvor denne inhumane tankegangen om hvem som skal beskyttes, har ført galt av sted. Den har vært merkbar i generell strafferett også. Hvis en person har svindlet en annen, er samfunnet lunkne, mens momsunderslag lenge ufravikelig skulle straffes med ubetinget fengsel. Filosofien var at når noen unnlot å innbetale moms eller kom for sent med det, var denne forbrytelsen mot "samfunnet" ekstra nedrig, og det stakkars "samfunnet" var jo ingen person som kunne forsvare seg. Realiteten er jo omvendt: Samfunnet representerer oss alle, så det er mange til å dele på skaden. Og nettopp samfunnet har jo utstyrt seg med funksjonærer som kan kjøre fellesskapets interesser frem uten at aktørene (det offentliges advokater og saksbehandlere) risikerer noe personlig eller blir syke av påkjenningene.Den samme forfeilete ideologi hersker naturligvis i Sverige, bare enda verre i sin maktfullkommenhet og sine krav til underdanighet fra borgerne. Og knefallet for at det "skal være slik" er utbredt også blant mennesker som kanskje burde tenke lengre. Den svenske borgerrettsbevegelsen tror for eksempel:
"Om våra domstolers vanliga uppgifter i form av straffrättsskipning och civilrättsskipning kan allmänt sägas att de fullgörs på ett sätt som i dag inte inger någon oro ur demokratins synpunkt. Så länge förhållandena är sådana att en tillräckligt hög kvalitet på domarkåren kan upprätthollas och tendenser till inblndning i dömandet från politiska instnser inte gör sig mera märkbara, finns inte anledning till oro. Men man får inte glömma att alla gradvisa strypningar av demokratin, som historien har bevittnat, har haft en 'uppmjukning' av domarkåren till förmån för de maktägande som ett stående inslag. I Sverige är vi lyckligtvis långt ifrån dessa problem." (Medborgarrätt nr 3, november 2005, http://www.mrr.se/mrr_doc/medborgarrtt_3_2005.pdf).
Stort mere blåøyet går det neppe an å være. De av oss som har sett litt til hvordan svenske dommere og domstoler fungerer, for eksempel i trygdesaker, erstatningssaker for yrkesskade, eller nettopp barneverns-saker - altså i saker hvor enkeltmennesker og familier står mot myndighetene - oppfatter det å stå vesentlig annerledes til. Medborgarrätt fortsetter da også med et lite pip av engstelse, men altså uten å se det som mer enn lett urovekkende:
"Möjligen ser vi ett lätt oroande tecken: det allt högre ropandet från regeringen och dess parti på skärpt aktion mot de 'okonventionella' brotten, främst riktade mot det allmänna, - skattebrott och valutabrott och arbetsplatsbrott - och den samtidiga bagatelliseringen av de 'konventionella' brotten, som drabbar enskilda, våld, inbrott osv."
Med Sveriges lange høyst autoritære historie in mente burde kanskje en borgerrettsbevegelse tenke nytt om disse forhold, men den svenske borgerrettsbevegelsen oppfatter det altså kun å være et utslag av sosialistisk politikk. Dette er ikke korrekt. Sosialistisk tankegods legger ganske riktig opp til en heroisering av det upersonlige, uprivate kollektivet, men er ikke alene om å utvise kynisme overfor enkeltmennesker som vil ha sin frihet til å avvike, som kommer ille ut, eller som stigmatiseres av samfunnet.
*
Foreldre som ligger i barnefordelings-konflikt skal ikke bebreides for meget når de ser slike situasjoner kun fra sitt eget ståsted, går ut fra at barnevernet er harmløst, ikke skjønner at det å bli fratatt begge foreldrene og bli satt i fosterhjem hos fremmede er den alvorligste katastrofe barnet kan påføres, og ikke tenker seg at offentlig inngripen kan føre til slik tragedie. Men det er en farlig vei å gå å hisse opp de allerede hyperaktive barne-etatene til å gripe enda sterkere inn i familiekonflikter enn de allerede gjør.
*
Tidligere artikkel om samme barnefordelingssak:
- Min datter er bortført
ÅLESUND (VG) I to måneder har
den fem år gamle jenta vært sporløst forsvunnet. Moren er nå siktet i
forbindelse med kidnappingen. Sommeren 2002 ble pappaen beskyldt for
seksuelle overgrep mot datteren. Saken ble henlagt av både statsadvokaten og
riksadvokaten «fordi intet straffbart forhold anses bevist». Barnemoren har
også nektet faren samvær med jenta, til tross for at det foreligger flere
rettsforlik om samværet. Dette har vært en medvirkende årsak til at
lagmannsretten mener far bør få omsorgen. Avgjørelsen ble anket, men
Høyesteretts kjæremålsutvalg har avvist behandling i Høyesterett. - Jeg fikk
for noen uker siden beskjed fra morens familie om at jeg aldri kom til å
finne min datter, og at jeg aldri fikk se henne igjen. Men jeg gir ikke opp
og håper at rettferdigheten vil seire, sier barnefaren til VG. (VG 12.08.05)