23. april 2005
Advarsel: De lyver!
Av Nina Elin Hauge
Vi våknet i dag til følgende "nyhet" i flere av landets aviser: Barn nektes hjelp.
Aftenposten skriver - uten en eneste kritisk kommentar:
"Barn og unge som har vært utsatt for grove overgrep og omsorgssvikt, nektes psykologhjelp av egne foreldre. Flere hundre rammes hvert år, sier fagfolk." (Aftenposten 23.04.05)Er det grunnlag for demonisering av foreldre og idyllisering av barnefagene?
Barnevernfaget er i utgangspunktet overflødig, derfor sprer de falske påstander om foreldre i den hensikt å skaffe seg og sine mere penger, mer jobb og mer makt. Enhver kan tenke selv: Er det rimelig å tro at "flere hundre" foreldre nekter barn nødvendig hjelp? Ville du nektet ditt barn hjelp? Selvfølgelig ikke.Dersom foreldre avviser de barne"faglige" så kan det imidlertid være god grunn for det. I så fall nekter de dem ikke "nødvendig hjelp" slik Aftenposten skriver, men de beskytter barna mot kvakksalverske snushaner som ikke kan dokumentere at deres "hjelp" har noen som helst effekt.
Men: de lyver!
Aftenposten skriver, med henvisning til Camilla Voss, faglig leder ved RBUP Vest.
"Loven om psykiske helsevern krever at de med foreldreansvar skal samtykke dersom barna skal få psykiatrisk undersøkelse eller psykologhjelp."
Dette er slett ikke hele sannheten. Barnevernloven sier:Barnevernloven § 4-11. Vedtak om behandling av barn som har særlige behandlings- og opplæringsbehov.
Dersom foreldrene ikke sørger for at et funksjonshemmet eller spesielt hjelpetrengende barn får dekket særlige behov for behandling og opplæring, kan fylkesnemnda vedta at barnet skal behandles eller få opplæring med bistand fra barneverntjenesten.Loven åpner, som vi ser, opp for at barnevernet kan gi all "nødvendig hjelp" til barn bosatt i landet - også på tvers av foreldrenes ønsker og evt. motforestillinger.
Hvorfor skape inntrykk av at hjelpetrengende barn nektes hjelp?
Ja, dette burde interessere Aftenposten (og den øvrige kritiske(?) presse).De barne"faglige" har gjennom mange år forsøkt å frata foreldre alle rettigheter i forhold til sine barn. I sak etter sak har etaten forsøkt å frata foreldre foreldreansvaret ofte ved å skape inntrykk av at foreldre hindrer at barnet får nødvendig hjelp. Loven har så langt utgjort et visst hinder for barnevernets aller mest krenkende påfunn: frarøvelse av juridiske bånd mellom biologiske foreldre og barn.
Vi må imidlertid være på vakt: i et brev til Sosial- og helsedirektoratet underskrevet av Camilla Voss og Toril Havik, leder for barnevernets utviklingssenter på Vestlandet, blir direktoratet bedt om å revurdere loven.
Foreldre kan ikke regne med støtte fra departementshold; presset mot foreldre fremkommer også i Ot.prp.nr.64 der departementet foreslår forenkling av saksbehandling av saker som gjelder adopsjon.
Hvorfor trenger barnevernsbarn hjelp?
- Svært mange barn og unge i fosterhjem og institusjoner har omfattende psykiske vansker, påstår Toril Havik til Aftenposten.Ja, man kan ikke bestride at barn under barnevernets omsorg har problemer, ofte av psykisk karakter. Sannheten er imidlertid at det er barnevernstiltakene som - uavhengig av alle andre forhold - skader barn. Det utgjør et alvorlig traume å bli tatt bort fra familien sin. Dette problemet forbigåes i stillhet - også av Aftenposten i nevnte artikkel. Psykologen Arne Byhre skrev:
" Separasjon av barn og omsorgsperson handler ikke om at barnet får et bedre sosialt tilbud, men primært om at barnet blir tatt bort fra seg selv".Det er et tankekors, ja, langt mer enn det: det er opprørende og alarmerende at staten ved barnevernet aktivt påfører barn store og alvorlige psykiske vansker utelukkende for å holde liv i en stor og voksende næring: barneprofesjonene og institusjonsvesenet (herunder også fosterhjem).
Når barnevernet motsetter seg at barn får hjelp
Ja, det skjer også. Følgende historie som illustrerer dette fra Bergens-området (hvor Voss og Havik, som vanlig mener at foreldre skal skaffes av veie, holder til) er av nyere dato:En pike i fosterhjem ville ha psykologhjelp, og hennes foreldre ville det også. Barnevernet motsatte seg dette - uten tvil fordi de visste at piken var dypt ulykkelig fordi hun var under barnevernets tvang, og følte at hun i flere år hadde vært under tortur. Da hun langt om lenge fikk satt gjennom at hun skulle få snakke med en psykolog som i hvert fall ikke var heltids lakei for barnevernet, insisterte barnevernsetaten på at de skulle være tilstede under samtalen. Piken sa til psykologen: "det eneste som interesserer meg er å få komme hjem til mine elskede foreldre. Jeg vil være hos dem for evig". Barnevernsfolkene tuslet ut. Psykologen satt befippet og storøyet tilbake. Barnevernet fortsatte i dokument etter dokument å påstå at piken ikke var knyttet til sine foreldre, og ikke var interessert i telefonkontakt med dem (i realiteten ringte piken til sin mor fra telefonkiosk hver dag). Etter at hun endelig fikk tvunget seg ut av barnevernets grep hadde hun i flere år raserianfall mot barnevern og fosterforeldre.
Hvorvidt psykologien er svaret på alle spørsmål er imidlertid nok et kontroversielt tema velegnet for debatt...
*******
Denne artikkelen ble også trykket i nettavisa Vesterålen Online 25. april 2005.