27.08.08
Barn og medbestemmelse
Av Ole Texmo
Forum for menn og omsorg
Barn skal høres når viktige beslutninger om deres liv og velferd skal taes. At de skal høres og har rett til å bli hørt, betyr ikke nødvendigvis at deres uttalelser skal tillegges avgjørende vekt tilpasset de voksnes rasjonaler, noe ekte foreldre vet - til forskjell fra profesjonelle omsorgsarbeidere og beslutningstakere. Men det er opplagt et viktig signal å gi når man fremhever hvor viktig det er å bringe i erfaring hva barn opplever og mener om vesentlige spørsmål i deres liv. Parallelt med retten til å bli hørt er også retten til å nekte å uttale seg, f.eks for å unngå at barnet opplever å bli brukt av myndigheter til å svekke foreldrenes posisjon. Skjønt denne mulighet for at barnet blir lurt kamufleres av sakkyndige og dommere.
I barnefordelingssaker lar man noen ganger være å gjennomføre samtaler hvis rettens profesjonelle aktører har en mistanke om at barnets vilje avviker fra rettens forutinntatte holdning. Så meget for barnets medbestemmelsesrett. I andre tilfeller skapes inntrykk av at barnets formidlede vilje er uttrykk for en lovhjemlet selvbestemmelse, noe som ikke bare er juridisk-rettslig feil, men som også skaper et ekstra forventningspress på barna det gjelder. Det er grunnleggende forskjell på selvbestemmelse og medbestemmelse, noe de profesjonelle aktører i forsvinnende liten grad er redelige og opplyste nok til å formidle til partene.
I Dagbladets kronikk 10.07.08 skriver forskerne Svein Arild Vis og Astrid Strandbu om Norge som ikke følger opp Barnekonvensjonen. Dette er gammelt nytt eller knapt noen nyhet overhodet. Men det er nytt når to forskere så åpent dokumenterer barnevernets inkompetanse når det gjelder evne og vilje til å ta barns opplevelser og meninger på alvor – prosessuelt og materielt. Kanskje har vi her den åpningen som gjør det mulig å fremme vesentlig kritikk av barnevernets virksomhet på flere plan, av deres ideologi og sviktende faglige legitimitet. Skjønt det er neppe forskernes ærende. Påstått omfattende omsorgssvikt er blitt vekstnæring, også for akademikere.
Barneloven ble endret i 2004 slik at barn helt ned til 7 år skal høres i saker som angår barnefordeling eller andre beslutninger som berører barn. Til grunn for lovforslaget lå i beste fall en velment oppfatning om å ta barn på alvor, sikre deres rettigheter, samt innføre ryddighet i beslutningsnivåene med hensyn til avveining av momenter. Det forelå ingen metodisk etterprøvbar kunnskap forut for lovendringen som viser hvordan høring av eldre barn har foregått – verken materielt eller prosessuelt. Kunnskapen om hvordan beslutninger basert på barns uttalelser blir begrunnet, er på et lavmål. I verste fall skyves barnas påståtte interesser og behov foran beslutningene.
Det har aldri blitt undersøkt i hvordan høring av barn fungerer, verken etter lovens intensjon, eller mulige negative virkninger som f.eks økt press på barn fra både foreldre og myndigheter. Det er ingen metodisk instituerte mål på hvordan barnets erklærte vilje får konsekvenser – mot eller for barns erklærte ønsker om f.eks å beholde begge foreldrene som likeverdige. I dagliglivet må barn rette seg etter deres foresattes oppfatninger om f.eks leggetider, hva de får være med på, kan bruke penger til mv. I rett og forvaltning kan barn i henhold til Høyesteretts prinsipielle syn velge hvor de vil bo og hvem av foreldrene som skal ha omsorgen, jf Høyesteretts dom referert i Norsk rettstidende 2007 s376.
En forsøksvis lovharmonisering av barnelov, barnevernlov og utlendingslov vil kunne avdekke interessante likheter og forskjeller i myndighetsutøveres respekt for lov og rett på et overordnet nivå og på et underordnet: respekten for de barna det gjelder. På et seminar om barnevern og presse 05.06.08 uttalte flere barnevernforskere at fagfolk er meget usikre på hvordan de skal samtale med barn. For kritikere av lov og praksis er dette ikke overraskende. Verken jurister eller psykonomer har egenskaper som gjør dem særlig skikket til å forstå hvordan barn tenker og føler, heller ikke i pressede situasjoner overfor rett og forvaltning. Myndighetene setter nå i gang med kursing av sine medarbeidere
Barnevernets manglende kompetanse gjelder grunnleggende for evne og vilje til å foreta relevant grenseoppgang mellom makt og omsorg, en svikt som også gjelder for barnelovens praktisering. At jurister og psykonomer ikke nødvendigvis har greie på barn – iallfall ikke i egenskap av fagpersoner – er ingen sensasjon. Men verre er det at disse faggruppene ikke har tilegnet seg kunnskap om beslutninger, herunder innhenting av relevant og holdbar informasjon. Barns rolle i saker etter så vel utlendingsloven som barnelov og barnevernlov beror på at lovens kriterium om ”alder og modenhet” følges opp av en kvalifisert bedømming av barnets uttrykk for selvstendighet.
Kunnskap om hvordan barn bringes i lojalitetskonflikt mellom foreldrene og mellom foreldre og beslutningstakere er ikke utviklet på myndighetsnivå og i retten. Respekten for barnet er omtrent synonymt med presisjonen i det ulne beslutningskriteriet ”barnets beste”. Forskerne Liv Schjelderup og Cecilie Omre skriver i Dagbladet 20.07.08 at ”Barnevernet besitter betydelig kompetanse i å involvere barn – når de vurderer dette som viktig. Men den kompetansen anvendes kun når den enkelte barnevernsarbeider vurderer at det er til barnets beste”. Som om ”barnets beste” var en kjent størrelse man kan måle gode og dårlige vurderinger opp mot – materielt og prosessuelt.
Heuristikker tilpasses ikke nødvendigvis barnets behov men heller systemets behov for å ha ryggen fri i beslutningsprosessen. At ”barnets beste er det som er best for barnet” er omtrent like meningsbærende som at ”gjeldende rett er den rett som gjelder”. Manglende kunnskap på barnelovgivningens område gjelder i særlig grad for rasjonalene i beslutninger. Professor emeritus Lucy Smith skriver i en artikkel i Tidsskrift for familierett, arverett og barnerettslige spørsmål (FAB) s84-94: ”Nyere utvikling i barneretten” at ”gjeldende rett er blitt utviklet og finstemt gjennom lovgivning og rettspraksis i løpet av de siste tiårene” (s85). Som om denne finstemtheten var metodisk etterprøvbar og identifiserbar.
Lucy Smith var meg bekjent imot å senke alderen for høring av barn fra 12 til 7 år. Av formodentlig gode grunner. Barns som rettssubjekter har vært et viktig anliggende for juridisk-faglige tilnærminger i grenselandet mot rettspolitikk. Barnekonvensjonens artikler er vage og uforpliktende, noe jeg antar norske politikere og jurister er klar over. Det hjelper ikke med inkorporeringer og ratifiseringer av internasjonal lovgivning så lenge kunnskapen om hvordan lov og rett fungerer i praksis er fraværende. Forskningen på rettslige prosesser mangler presise instrumenter. Barns uttrykk for varierende selvstendighet må fanges opp skal lovens kriterium bli meningsbærende. Slik tilstanden er nå holdes rettens aktører for narr, de uskyldige tredjeparter inkludert.
Se også Ole Texmos hjemmeside.