September 2002

 

Hva er "barnets beste"?  

Av Ole Texmo

 

Uttrykket "barnets beste" brukes i flere sammenhenger uten nærmere presisering, verken som begrep, norm eller prinsipp. Når utsagn om "barnets beste" brukes, har man ikke sjelden å gjøre med Ideologi: som falsk bevissthet.

"Barnets beste" som rettslig standard
I juridisk forstand er "barnets beste" en rettslig standard, åpen og gjenstand for tilfeldig (dommer)skjønn. Uttrykket er sentralt både i Barnevernloven hvor det betegner en minstestandard for omsorg, mens uttrykket i Barnelovsammenheng betyr alt og ingenting. I Barneloven forekommer uttrykksmåten i en kontekst hvor bruken er knyttet til avgjørelsen, jf Bl §§ 34, 3.ledd og 44,3. ledd hvor det heter: "Avgjerda skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet”.

I Barnevernsaker er foreldres motpart det offentlige med sin psykoekspertise og forvaltningsjuss. I Barnelovsaker er foreldrene motparter, barna uskyldige tredjeparter uten ansvar for konflikten.

Systemhensyn
Men det er ikke riktig å kun klandre foreldrene som spilles ut mot hverandre av et logisk inkonsistent lovverk med ditto systemkodeks. Barneloven er kilde til konflikt delvis grunnet mangelen på presisjon i formuleringen av det overordnende hensyn som balanserer forholdet mellom barnets og foreldrenes interesser. Man har ikke lykkes med å skape en normerende lov og rettspraksis som forebygger konflikt. Barnelovutvalgets (BU) utredning (NOU 1977:35) var radikal i sin likestillingstanke, men evnet heller ikke mer:

" Etter utvalgets mening bør det ikke sies noe nærmere i loven om hva som er best for barnet. Hvert enkelt tilfelle må avgjøres konkret og etter en helhetsvurdering. Generelle regler på dette punkt kunne ved ukritisk anvendelse lett føre til avgjørelser i strid med det enkelte barns beste" 

Mulighet for overgrep i lovens navn legitimeres ved at man unnlater å fortelle hvilket menneske- og kunnskapssyn som ligger i bunnen av lovgivningen. Er det eneforelderdogmet som gjelder; at barn har kun en "psykologisk forelder"; at dette i regelen er mor, men at det ikke trenger være biologisk mor (eller far)?

Form og innhold
BU valgte å ikke innholdsbestemme "barnets beste" under henvisning til faren for misbruk. Uttrykket benyttes som om innholdet var kjent og anerkjent som konsensus i fagmiljøer. Føringer legges på utvalgsarbeide, domstolsbehandling og familiepolitiske prioriteringer uten at man ønsker å si hva som er "barnets beste", eller hva "barnets beste" er. Innholdsløsheten glir ofte over i rendyrket formalisme og et juristeri som i beste fall virker absurd, i verste fall menneskefiendtlig. Når BU ikke ville oppstille (G)enerelle regler (...), kan forbeholdet tilsynelatende virke fornuftig. Men har man skapt levelige tilstander ved ikke å oppstille noe som helst normerende? At "barnets beste" blir gjenstand for misbruk tør være hevet over tvil. Juristene er de store synderne. Politikere henger seg på uten tanke på om det de sier henger på greip. Ukritisk bruk fører til selvreferanser, slik en tidligere statsråd demonstrerte: "Je trur dæ som e bæst for onga e bæst for onga je, dæ e dæ je trur ".  (se Sax 1/2000)

"Barnets beste" som falsk bevissthet
En rettslig standard kan fungere som legitimering av systemhensyn når påberopelse skjer uten annen kvalifisering enn henvisning til hjemmel

( Bl. §§ 34 og 44 om Foreldreansvar og Samvær). Misbruket BU ville forhindre ved ikke å innholdsbestemme "barnets beste", forebygges neppe ved omforening og forskyvning, med eller uten lovlogisk forankring, jf ny terminologi "bosted" til fortrengsel for "omsorg". Når myndigheter på ulike nivåer ikke har villet bestemme "barnets beste" har man egentlig ingenting å forholde seg til. Mistanken om ideologi vekkes. Standarden egner seg ypperlig som tilrettelegger av mulighet for misbruk, nettopp ved at systemhensyn, skjult morspresumpsjon eller statsfeminisme usynliggjøres. Man kan også dekke over at det sjelden kvalifiseres at (H)vert enkelt tilfelle må avgjøres konkret og etter en helhetsvurdering.  Inntrykk skapes at det enkelte barn i den enkelte sak tilgodesees, men i den konkrete avgjørelse henvises det oftest til en floskellignende størrelse.

Dømmekraften
Skal man unngå ukritisk bruk må man anvende en dømmekraft hvor tankens bevegelser reflekterer forholdet mellom det enkelte og det allmenne; mellom det kjente og det ukjente. Spørsmålet er "hva er hva?", dvs. hva er det kjente respektive det ukjente i forhold til det enkelte og det allmenne. Antar man at "barnets beste" er ukjent unngår man tilsynelatende å risikere noe, men man har heller ingen garanti for at man gjør det riktige, dvs det som er best for det enkelte barn. Antar man at det er kjent behøver man ikke dømme deretter da man uansett må kvalifisere det enkelte i forhold til det allmenne. Ved kritisk bruk kan hensyn til det enkelte barn i den enkelte sak ivaretaes uansett om det konkrete tilfelle ved juridisk-rettslig subsumsjon innordnes en regel, gitt at lovverket hjemler hoved- og unntaksregler, med tilhørende vilkårsbestemmelser.

"Back to Basic"
Fjern "barnets beste" slik at grunnleggende barnerettslige interesser må uttrykkes konkret, for eksempel som: 1. Retten til sin egen historie. 2. Retten til å kunne opprettholde likeverdig og kontinuerlig kontakt med begge biologiske foreldre. 3. Retten til å bli tatt på alvor når avgjørelser på foreldrekonfliktnivå som angår barna skal taes. Samtidig avklares hvilket utgangspunkt som muliggjør en vettug grenseoppgang mellom barnets og foreldrenes interesser.

 

*********

 

Tidligere publisert i Sax, tidsskrift for oppvekst barn i frihet (nr 3, 2002)
Gjengitt her med tillatelse