BarnasRett kommenterer:

Om Pensjonistpartiet (PP)

Samfunnsmagasinet har i anledning valget stilt spørsmål til de politiske partiene om hva de vil gjøre med kriminell virksomhet utøvet av barnevernet. Pensjonistpartiet skiller seg ut som det eneste parti som per 5. august har tatt bryet med å svare. Innholdet av svaret er derimot deprimerende for barnevernsofrene.
PPs leder Ragnar Dahl vil i sitt notat / svarbrev  ikke redusere bevilgningene til barnevernet, idet han tror at det ville være å ta fra svake grupper.
     Heller ikke vil han tøyle barnevernets aktiviteter, men mener at barnevernet gjør mye bra og at feil er unntakene.
     Det tyder både på at han på flere år ikke har fulgt med, og på den mest blåøyde naïvitet, når han skriver: "Kanskje burde barnevernet bli lagt under en eller annen form for statlig/fylkeskommunal/kommunal kontroll, gjerne gjennom en ombudsordning."

BarnasRett konstaterer at barnevernsofre i årevis har klaget både på barnevernets beslutninger og praksis, blant annet til fylkesmennene, til klientutvalgene, til fylkesleger og til politi, for ikke å snakke om til Barne- og familiedepartementet, men at slike anmeldelser blir avvist og henlagt allerede før de daler ned på skrivebordet. Også i tilfeller hvor den private part har ført bevis for at barnevernet lyver, henlegges forholdet uten reaksjon mot barnevernet.

Når det gjelder praktisk kontroll av hva som foregår med barn i barnevernets regi, setter barnevernet inn ressurser i kun én type kontroll - kontroll rettet mot foreldre. Her er "kontrollen" intens men har karakter av påskudd: Det som hevdes om at alle disse foreldrene er skadelige for sine barn, har normalt intet med virkeligheten å gjøre. Til gjengjeld er dette den eneste type kontroll som fører til handling: Barnevernet sprenger familien.

Overfor institusjoner og fosterhjem er kontrollen ikke-eksisterende eller helt fiktiv. I tallrike saker føres det ikke tilsyn overhode. I andre kommer barnevernet på kaffe-besøk og spør fosterforeldrene hvordan det går med fosterbarna. Fosterbarna og deres biologiske familie kan klage så meget de lyster, for eksempel på fysisk avstraffelse; barnevernet gjør ingen ting. Det bringer tankene hen på tallrike beretninger om hvordan barn har opplevet det å tas fra sine foreldre og være i andres makt. Barnevernets motvilje mot å vite dette ble senest nå kommentert i John Hollens bok Formynderterror. Historien om en barnevernsak. "Hollen kommer til slutt i boken inn på det generelle bildet av Norges barnevern. Han refererer blant annet en uttalelse fra barnevernssjefen i Kristiansand kommune i en fersk sak hvor fosterforeldre ble dømt for å ha mishandlet et lite fosterbarn: "Vi spør oss om vi burde tolket guttens adferd tidligere. Men vi var ikke mentalt forberedt på at fosterforeldre kunne mishandle barna sine" (s 145)." (Fra recensjonen Averøy barnevern og oppvekstetat, Møre og Romsdal)

Når Ragnar Dahl i et politisk svarbrev på vegne av Pensjonistpartiet anfører at han selv er fosterfar, bør biologisk familie til barn som er i barnevernets tvang ta hans ståsted og hans tro på barnevernet med i bedømmelsen hvis de overveier å stemme på Pensjonistpartiet.