Er prosenter relevante?
(Kun 17 % har et godt inntrykk av barnevernet)
 

Av Marianne Haslev Skånland

I en artikkel "Lover åpnere barnevern" intervjues barnevernsdirektør Ann-Marit Sæbønes og uttaler seg om flere forskjellige ting. Blant annet skal det negative inntrykket befolkningen har av barnevernet skyldes at pressen er for kritiske, leser vi, og barnevernet skal nå skoleres i å "takle" media.

At barnevernet trenger ytterligere trening i å dekke over og forvri fakta får vi bare ta til etterretning.

Der er svært mange ting ved det norske barnevernets måte å argumentere og debattere på som er litt spesielle, og som faktisk viser at det ikke dreier seg om saklighet, hverken i informasjon eller diskusjon, men om ideologisk propaganda og profesjons-politikk.

En av de sære elementene er denne evinnelige fokuseringen på hvor mange eller få som er fornøyd. Det ville naturligvis vært helt i orden hvis man overveiet hvorvidt etaten skulle bestå under forutsetning av at man alltid ryddet opp i de saker som blir galt behandlet.

Og slik er det man gjør det innen andre livsområder. Der avfeier man ikke kritikk av enkeltsaker med at så og så mange andre er fornøyd. Hvordan skulle det se ut om man avviste å ha et rettsapparat som behandlet rettssaker mellom to private parter fordi de fleste mennesker ikke har behov for å gå til sak? Eller hvis man nedla politiet fordi de fleste borgere ikke er kriminelle? Hvordan ville reaksjonen være hvis jeg avviste å behandle, ærlig og vederheftig og nøye og riktig, en klage fra en av mine studenter med den begrunnelse at alle de andre studentene mine er såre fornøyd?

Jeg har aldri opplevet at barnevernet har gått klart ut og gjenopprettet skaden de har forvoldt for en familie. Heller ikke har barnevernet en overordnet instans som gjør dette.

Det er derfor det er irrelevant hvor mange som er fornøyd med hva. Det er forsåvidt avslørende nok at bare 17 % har et godt inntrykk av barnevernet, men enda mere avslørende er den gjennomsyrende holdning denne offentlige etat viser alle som retter høyst berettigede klager mot dem for ødelagte barn såvel som foreldre.

Det er naturligvis en avsporing å forklare den sterkt negative anseelse barnevernet altså har i befolkningen, med feil-fokusering i media og med barneverns-personalets manglende trening i medie-sammenheng (les: manglende trening i å spre ideologisk propaganda). Alle vi som kjenner barnevernets overgrep mot familier på nært hold, vet at det rett og slett ikke er sant.

Det er IKKE slik at media stort sett skriver kritisk om barnevernet. Nei da, det må faktisk dreie seg om flere tusen familiemedlemmer som prøver å få sine barnevernssaker kjent, og derved få hjelp mot forfølgelsene, men som stort sett møtes av en kald skulder eller mistro av journalister og politikere. I de få sakene - svært få i forhold til de mange tragediene - hvor en familie virkelig får media i tale, blir rapporteringen som regel ødelagt gjennom at journalisten ikke går grundig inn i sakens innhold, og slett ikke forfølger flere saker slik at han ser hva realitetene er på generelt grunnlag. Hvis han gjorde det, ville det være relativt lett å oppdage det vi vet, nemlig at barnevernets versjon av sakene er uvederheftig. Barnevernet surfer med sin "taushetsplikt" på en svært så barneverns-velvillig presses godtroenhet og sterke tendens til å tro det som er trygt for deres egen journalistiske karriere: at offentlig ansatte er å stole på, ikke bør kritiseres, og alltid må få det siste ordet. Majoriteten av pressens folk har sviktet totalt i å sørge for at ofrene får den ytringsfrihet som kunne gjøre slutt på forfølgelsene. (Noe av dette har jeg omtalt tidligere ("Når media løper barnevernets ærend").

Der er også mere misvisende stoff med i artikkelen om barneverns-myndighetenes undersøkelser: Den bruker-undersøkelsen som det vel refereres til sist i artikkelen, der hvor det står: "Brukere av barnevernets tjenester er tilfreds med måten de er møtt av barnvernet, de ansatte i barnevernet er vennlige og møter brukerne med respekt" virker sikkert beroligende på folk. Men det dreier seg nok om en undersøkelse fra Kristiansands-området (se "Fornøyd med barnevernet?"), og om den er det to viktige ting å si:

1) Det er barnevernet selv som har stilt spørsmålene. - Hvor lett er det for misfornøyde å si dette til en makt-etat?

2) Undersøkelsen omfattet IKKE tvangs-saker. Med andre ord har man bare spurt mennesker som f.eks har henvendt seg til barnevernet for å be om gratis barnehaveplass til sitt barn. Og så kan vi jo lett tenke oss at de som har fått det, er fornøyd, eller? Altså: Ingen saker hvor barnevernet har foretatt tvangsfjernelse eller annen tvang overfor familien inngikk i undersøkelsen.

Barnevernet spiller falskspill.

 

*****