13. juli 2004
Tar ikke Horten kommune effektivt tak i barnevernet allikevel?
Av Marianne Haslev Skånland
I saken om Hortens barnevern og dets pengebruk til omsorgsovertagelser ser kommunen ut til å ha blitt redde og har trukket følehorna til seg. Først ville man avsette barnevernslederen eller sette henne under administrasjon. Nå vil man at hun skal legge større vekt på "hjelp" til familiene slik at omsorgsovertagelse kan unngås.Dette må nødvendigvis tolkes slik at kommunens folk fremdeles ukritisk tror at det er nødvendig med omsorgsovertagelse i de tilfeller barnevernet sier det og at omsorgsovertagelse er en hjelp for barna - det er bare for dyrt for kommunen med denne "hjelpen". Slik resonnerer i hvert fall rådmann Svein Alfheim: Horten har ikke "råd til løsninger fra øverste hylle". Man tror også at andre barnevernstiltak er bra og forebygger omsorgsovertagelse.
Og så drar vel kommunen på sommerferie da. Og lar de allerede tvangsfjernede barna forbli i sine fengsler på øverste hylle, hindret ved tvang og trusler fra å være sammen med akkurat de menneskene som naturen har gitt dem en instinktbasert følelse av samhørighet med, trygghet og ro hos - ja kjærlighet til. Da skal altså hjernevasken av barna mot foreldrene fortsette i fosterhjemmene, slik vi er vant til.
Hvilken grunn har Horten kommune til å tro på noe som helst av barnevernets prognoser, diagnoser, hjelpetiltak eller annet psyko-sosio-babbel?
Selv barnevernets beskrivelser av enkle saksfakta er jo regelmessig usanne, noe jeg har hatt god anledning til å observere blant annet som sakkyndig vitne i barnevernssaker og ved enkel gjennomlesning av barnevernets egne dokumenter i tallrike andre saker. Det ville Hortens innbyggere også kunne gjøre, det er slett ikke innviklet å se hvordan barnevernets galskap henger sammen. Dertil kommer mengden av konvergerende opplysninger fra rammede foreldre og barn selv.
Alt som hevdes fra barnevernet: deres diagnoser (påstandene om familiene og hvor utilstrekkelige de er), egenreklamen for barnevernets tiltak (påstander om det positive ved fosterhjem, institusjoner, tvangsplassering i barnehager, støttekontakter, avlastningshjem, leketerapi og psykoterapi, veiledning, restriksjoner på barns samvær med familien, tilsyn og overvåking, barne- og ungdomspsykiatrisk behandling), og deres prognoser (påstander om hvordan det går med barn i fosterhjem eller under barnevernets andre tiltak i forhold til med barn som barnevernet ikke griper inn overfor) er fullstendig uvederheftig. Meget av det er motbevist, meget mer kan motbevises, og sunn fornuft burde gjort det overflødig. Er det ingen i Horten kommune som er opprørt over det meningsløse diktaturet og leter på Internet f.eks på ordkombinasjoner som "barnevern - kritikk"? Nettet har mengder av informasjon som våre offentlige myndigheter og medier prøver å undertrykke.
Vrangforestillingene om barnevernets fortreffelighet sitter dypt hos folk, både hos dem i offentlige etater som samarbeider om systemgalskapen og hos befolkningen generelt. Horten synes temmelig typisk skjønt litt ekstremt. Er befolkningen fullstendig hjernevasket av den offentlige propaganda om at barnevernet vet hva som er til barns beste og arbeider for det? Eller er man terrorisert til taushet av redsel etter alle omsorgsovertagelsene? Det er vel ganske underlig at ingen tar til motmæle for eksempel når fagforeningsrepresentanten Olav Sanness Vika hevder at et høyt antall omsorgsovertagelser er selve beviset for at Horten barnevern fungerer så utmerket? Eller slipper protester og informasjon utenfra om barnevernets ødeleggelser av familier ikke til i det lokale organ Gjengangeren eller i Tønsbergs Blad?
Det har ofte undret meg at politikere og andre som steller med økonomi ikke går inn i en realistisk vurdering av barnevernets pengebruk. Man lar dem drive på i fred og uten å måtte dokumentere eller argumentere for hva som er "barnets beste". Så det er jo vel og bra at Horten nå ser pengesluket. Men de har ennå ikke interessert seg for at millionene søles bort til ikke bare ineffektive men direkte destruktive aksjoner overfor barn så vel som deres familier. Og så lenge kommunen ikke forstår dette, vil galskapen fortsette.
Kanskje kommunen tror det er enkelt å få barnevernsarbeidere, som tidligere har fått systematisk opplæring og praksis i å forakte, fordømme og regelrett trakassere foreldre, til slå om og hjelpe familier i stedet? Da burde Hortens byråkrater og politikere lese barnevernsopplæringens lærestoff; den er temmelig grotesk.
Kommunen tror altså at alle de omsorgsovertagelsene Horten barnevern allerede har foretatt og fått systemets tilslutning til, er berettiget. Da bør de lese beretninger fra ulykkelige og hevngjerrige fosterbarn, fra foreldre som kan dokumentere løgn på løgn fra barnevernets side, og de bør lese den reelle forskningen (ikke barnevernets egne "vurderinger"), som viser at det går mildest talt til helvete med fosterbarn, selv sammenlignet med grupper av barn som har det svært vanskelig hos sine virkelige familier og strever med alle slags problemer, det være seg sosiale, økonomiske, helsemessige eller emosjonelle. For de fleste barn er en omsorgsovertagelse en katastrofe uten like, og den preger dem negativt hele livet.
Var jeg en familie i behov av hjelp til vasking av klær og gulver, til matlagning, medisinhenting og varehenting under sykdom, hjelp til å følge mitt barn til svømmeundervisning mens jeg selv var på arbeid, ville jeg betakke meg for å få "hjelp" fra systemkadrene. Men det ville utvilsomt være bra for kadrene - altså barnevernets ansatte og kollaboratører - og bli satt til reelt arbeid i stedet for å få lov til å spinne opp inkompetente og usanne rapporter om sine medmennesker og sprenge deres familier. Men det er jo ikke reell hjelp de vil yte; de vil fordoble journal- og rapport-skrivingen og presset overfor familier. Langvarig bruk av såkalte hjelpetiltak fra barnevernets side bruker de erfaringsmessig til å bygge opp argumentasjon for omsorgsovertagelse: Nå har familien hatt hjelpetiltak så og så lenge, og vi ser jo at selv ikke det hjelper. Nå må barna taes.
Jeg har ikke så mange snusfornuftige prinsipper, men jeg har ett: Man skal ikke gjøre seg dummere enn man må være. Er det særlig klokt å tro på ymse profesjoners "barnefaglige kompetanse" og luftige floskler om "barnets beste"?
*****
Innlegget var publisert av avisa Gjengangeren 13.07.04, og gjengis her med artikkelforfatterens velvillige tillatelse.
Marianne Haslev Skånland er professor i språkvitenskap ved Universitetet i Bergen. Hun er engasjert i samfunnsspørsmål som angår menneskerettigheter og helse, og spesielt interessert i spørsmålet om det vitenskapelige grunnlag for sosialmyndighetenes og rettsvesenets oppfatninger av psykologi og samfunnsliv.
Relevante artikler:
Fosterbarn som god butikk
Av Siv Westerberg, jurist.De snakker ALDRI sant!
Marianne Haslev Skånland slakter det norske barnevernet (Moss Dagblad 23.05.04)Rett informasjon?
Om bruk av tilgjengelig informasjon i sakkyndighetsarbeid. Av Joar Tranøy, psykolog og forsker.Manglende hjelp og utmattende undersøkelser
Av Nina Elin Hauge.Dyrt och hjärtlöst
Utdrag ur Olof Kilstedts brev till Tidaholms kommunstyrelse. Hur tar samhället hand om barnen?Barnevernets livsløgn
Av Sverre Kvilhaug, advokat."HØRING FOR HVEM?" BARNETS TARV
Av Kirsten Skovbo.Eget ansvar vid brott mot mänskliga rättigheter
Av Ruby Harrold-Claesson, jurist.