18. november 2005

Borte fra mor og far

Av Marianne Haslev Skånland

 

Er det noe et barnevern burde sette sentralt og bøye seg for, så er det naturgitt kjærlighet. Det er den kraften som, som ingen annen, gir oss mot til å takle vanskeligheter og plager, til å holde ut i hverdagen, gir oss humør til å glede oss over livet, til å oppleve korte glimt av dyp lykke. Når barnets elskede foreldrene sier noe, kan barnet være villig til å høre etter og la seg oppdra, for den gjensidige kjærligheten medfører en intim tiltro.

Nettopp fordi kjærlighet og samhørighet mellom foreldre og egne barn er naturgitt, er den ofte uartikulert, man kan ikke forklare hvorfor man er glad i, forklare hva det egentlig er man føler. Men kjærligheten er der som en understrømning, som et fundament for hele det daglige livet. Den er "det ene nødvendige".

Dette forstår ikke norsk barnevern. Ikke at de selv er så flinke til å artikulere, formulere, forklare. Deres stadige fabuleringer omkring barn og barns anliggender er hjelpeløse og overfladiske og strider mot enkelt observerbare fakta og enkle resonnementer. Men når det gjelder instinktivt gitt familiekjærlighet og familiesamhold, er barnevernet ikke bare kommet kort, de mangler all forståelse (jf denne artikkelen).

Ordet "kjærlighet" og forståelsen av hva dette er, er fraværende nettopp hos barnevernet, som sterkest kunne trenge det. Og det er ikke så rart. For å skjønne at kjærligheten, lengselen etter å være så nær så nær, være sammen med dem man er glad i, sove under samme tak - å skjønne at dette er selve grunnpilaren, ville føre til at barnevernerne måtte spørre seg selv hva det egentlig er de driver med.

Derfor heter det ikke "kjærlighet" i barnevernets journaler; det heter "tilknytning".

Det heter ikke "foreldrenes kjærlighet til sitt barn"; det heter "foreldre-rollen".

Det heter ikke "moren og faren"; det heter "omsorgspersonene".

Det heter ikke "lengsel etter sine kjære gir seg uttrykk i opprør eller grubling når barnet får et sjeldent glimt av paradiset men vet at veien tilbake dit er stengt"; det heter "foreldrene legger lojalitetspress på barnet under samværene, derfor må samværene skjæres ned for at barnet kan få ro til å knytte seg til fosterforeldrene".

Det heter ikke "fortvilelse og redsel som gjennom lang tid har ført til deprimert passivitet og hat overfor dem som har forårsaket adskillelsen"; det heter "traumer etter omsorgssvikten hos foreldrene før omsorgsovertagelsen, men det går bedre etter hvert når barnet tilpasser seg fosterhjemmet og de nye omsorgspersonene".

Det heter ikke "hun tenkte uopphørlig på sin familie og gjorde opprør mot maktmenneskene som tvang henne til å leve adskilt fra dem"; nei det heter i fylkesnevndens skitne behandling at "hun utnyttet ikke mulighetene hun fikk, og under påvirkning av foreldrene hadde hun bestemt seg for å ikke trives i fosterhjemmet".

*

I England er kostskoler utbredt. De har vært kjent for å være gode rent utdannelsesmessig sett, og har vært regnet som nødvendig inngangsbillett til sosial status og suksess i yrkeslivet. Men de er også godt kjent for å medføre store lidelser, især fordi elevene blir sendt dit ikke bare som tenåringer men allerede som små barn. Mange som er vokst opp på kostskole har som voksne dannet grupper og foreninger for "overlevende etter kostskolesystemet". De advarer sterkt, og forteller om skader og etterdønninger, både fordi det miljøet som normalt oppstår på sånne steder er uheldig og ikke rent sjelden fører til ren mishandling både barna imellom og fra personale, og fordi det ikke er godt for barna å ikke kunne søke til foreldrene både i gode og vonde stunder.

De to negative aspektene er i virkeligheten det samme. Både utsattheten for mishandling og redselen / alene-følelsen er utslag av at barna ikke er hos sine foreldre. Slektslinjer der barna instinktivt har søkt dit hvor de får best beskyttelse mot alle farer, er de som har klart seg best (naturligvis). Og det er hos egne foreldre barn får den beste beskyttelse (se Fakta og forskning: Barnemishandling som barnevernsmyndighetene ikke ønsker å kjenne til - 2. Vold mot stebarn kontra biologiske barn: Daly & Wilsons forskning). Denne mekanismen: Voksne søker instinktivt å ha eget avkom nær for å kunne beskytte og hjelpe det, barn søker instinktivt å holde seg hos egne foreldre, hvor de får best beskyttelse og hjelp - eksisterer hos alle levende arter hvor avkommet er avhengig av de voksne for å leve opp. Ikke minst er det sterkt tilstede i mennesket, hvor sårbar og hjelpeløs barndom varer i årevis (se også Sverre Kvilhaug: Atskillelse barn og foreldre. ISBN 82-303-0532-3). Og denne samhørigheten kommer nettopp til uttrykk gjennom følelsen kjærlighet.

Man skulle ikke tro det var så vanskelig å forstå at de samme naturlige reaksjonene, de samme skadene, redselen, fortvilelsen, den økede utsattheten for mishandling, og etterdønningene som varer og varer, - alt dette gjør seg i enda sterkere grad gjeldende når barnevernet griper inn overfor et barn med en enda langt mere aggressiv adskillelse fra foreldrene enn den som kostskolene tvinger til.

Men barnevernet begriper seg ikke på naturlige følger av deres egen handlemåte. Deres feilaktige "analyser" av barns situasjon i fosterhjem eller barnehjem fører så til at situasjonen aldri bedres for de tusener som rammes av familie-sprengning hvert år. Barnevernet forstår ikke situasjonen og dens årsak, og kjenner derfor heller ikke igjen symptomene når de møter dem i andre utgaver, for eksempel hos kostskole-plasserte. Men mange av de rammede vil nok kjenne seg igjen i disse beskrivelsene av lengsel, sårhet, og opprør:

Fra
Ofret på misjonens alter (Ny Tid 14.02.04):

"- Jeg kan ikke huske noe fra den første tiden. Alt er et stort svart hull. Men etter noen måneder ble jeg sendt hjem til foreldrene mine, som fikk beskjed om at jeg ikke var internatmoden ennå. Da hadde jeg begynt å tisse på meg og blitt bleiebarn igjen, som far sa til meg," begynner Grasmo.

"- Jeg var alene, mor og far var langt borte," minnes Grasmo.

Det skulle ikke gå mer enn en høst på internatet før hun som sjuåring gjorde dyptgripende erkjennelser.

"- Jeg lærte meg å bli uavhengig av tre ting; å ikke trenge kjærlighet, å ikke trenge å ha trygghet, og å ikke lengte for mye, for da begynte jeg bare å gråte og gjøre mor trist. ... De har ødelagt min kjærlighetsevne, min trygghet og min evne til å lengte."

Selv har hun på mange måter fått bearbeidet de seksuelle overgrepene, med fantastisk god hjelp fra gode venner og profesjonelle, forteller hun.

"- Men jeg forstår fremdeles ikke at jeg ble tvunget til atskillelse fra mor og far."

*

Fra
- Vil ikke avlive hunden min (Smaalenenes Avis 15.10.04):

16-åring i barnevernshjem må bruke av konfirmasjonspenger for å ha hunden i kennel.

Regina Wattum (16) kjøpte hund for sine egne konfirmasjonspenger i fjor. Nå har hun kommet på barnevernsinstitusjon og har fått beskjed om at hun enten må avlive hunden eller gi den bort.

"- Jeg klarer ikke å kvitte meg med hunden min. Berly betyr alt for meg," sier 16-åringen.

Kilder vi har snakket med på fosterhjemssiden fastslår at barnevernet verken kan eller vil ta hensyn til om barn og unge har hund når de skal plasseres i et nytt hjem.

"- For Regina betyr hunden utrolig mye. Hun tar seg av den på imponerende måte. Regina er en flott jente. Hvis ungdommer som sliter med nettverket rundt seg skal tas vare på, bør de ikke fratas ting som er med på å opprettholde livsmotet," sier en kilde til oss, som ønsker å være anonym.

*

Fra
14-årig jente angrep barnevernsarbeider med kniv (BarnasRett 15.04.04):

Den 15. april meldte den svenske avisa Expressen at en 14 år gammel jente, som skulle hentes tilbake til fosterhjemmet etter påskeferie hjemme hos moren, angrep og stakk en barnevernsarbeider i halsen med kniv.

14-åringen var en fin og grei jente, og var ikke tatt fra moren på grunn av egen atferd. Heller ikke hadde hun misbruksproblematikk. Hendelsen omtales derfor som helt uforutsett.

Sosialsjefen Sven-Erik Söderlund i Skövde sier: "- Det här är en lugn och fin tjej. Händelsen är helt oförklarlig."

14-åringen ble umiddelbart plassert på lukket institusjon.

---

Vi andre forstår! Vi skjønner at 14-åringen slett ikke ville tilbake til fosterhjemmet, at hun ønsket å være hos sin mor, og at hun har erfaring med et barnevern som minst av alt lytter til sine brukere. Hun - og mange med henne - vet at det ikke nytter å argumentere overfor barnevernet for sine ønsker.

Det er så fint uttrykt på hjemmesiden til GFSR avdeling Øvre Romerike, hvor det står ved siden av bildet av den lille bamsen:

Et barns tanker.
Hva var det jeg gjorde galt ?
Hvorfor får jeg ikke bo i sammen med mor og far?
Er det min skyld ?
Hva må jeg gjøre for og få lov til og komme tilbake til mor og far?